Deprimert? Spiseforstyrret? Treningsnarkoman?

Jeg liker rusen alkohol gir meg. Jeg liker at jeg slipper de hemningene jeg til vanlig har omgitt meg selv med. Jeg blir mer avslappet, mer selvsikker. Jeg blir mindre perfeksjonistisk. Jeg blir mindre kritisk. Jeg blir mer spontan. Jeg blir mer åpen og frempå. Jeg tenker mindre på hvordan andre oppfatter meg. Det er gøy å drikke! Det er gøy når alle er glade, livlige og spontane. For all del, det kan være moro uten alkohol også altså, men det er noe eget med den rusen alkohol gir.

Men jeg er redd alkohol. Jeg er vel egentlig redd for alt som er destruktivt for kroppen (alkohol, sukker, hvete, transfett og lignende). Jeg vet at alkohol er gift for kroppen, og jeg føler meg alltid ekkel etter at jeg har fyllt på med alkohol. Alkohol er dessuten svært kaloririkt. Og som vi vet så svekker alkohol dømmekraften, noe som fort kan føre til ekstra kalorier man ellers ikke ville stappet i seg. Alkoholen senker forbrenningen, på den måten at kroppen prioriterer å forbrenne alkoholen fremfor fett og karbohydrater (som man gjerne har tilført mer enn nok av). Alkoholen bryter ned kroppen, akkurat som trening, som vil si at man trenger lengre restitusjonstid. Var det nok tid før alkohol for at forrige økt ikke var "bortkastet"? Når er det vits å begynne å trene igjen?

Jeg er også redd for følelsene. Hvis jeg får et sammenbrudd med alkohol i blodet, er det mye vanskeligere å kontrollere det. Det har jeg erfart tidligere, opp til flere ganger. Jeg har brutt sammen, og det er pinlig og frustrerende, og det igjen forstereker sammenruddet til det verre. Jeg klarer ikke å tenke klart, klarer ikke å stoppe å gråte, og jeg blir omveltet av alle følelsene jeg har stengt ute, og kanskje hadde klart å fortsette å stenge ute som edru. Om jeg ikke får sammenbrudd, kan de vonde følelsene komme etterpå, når rusen går ut. Det blir ofte forsterket av den ekkelheten jeg føler når jeg har stappet i kroppen noe dumt, enten om det er mat eller alkhol. Da blir dagen derpå mer fyllt med tårer, overspising og oppblåst mage enn oppkast og kvalme slik "normale" merker det.

Jeg må som oftes planlegge når jeg skal ut. Jeg vil ikke trene dagen derpå, og jeg vil ikke trene styrke samme dag. Jeg vil prøve å spise ekstra sunt den dagen, og ikke så mye at det blir voldsomt overskudd (men nok til å ikke bli dårlig da). Matdelen går alltid galt. Jeg tror det ligger noe vondt i underbevisstheten, for når jeg legger sammen to og to har jeg overspist omtrent hver gang jeg skal drikke. Og jeg er på forhånd redd for de følelsene - for de blir trossalt forsterket når jeg stapper dritt i kroppen Jeg har dessuten en tendens til å sammenligne meg med andre, og føler meg fort som den stygge feite andungen blant vakre slanke svaner. Om jeg ikke føler meg klar for å gå ut, enten på grunn av trening, mat eller kroppsform, får jeg vonde følelser over meg. Opp til flere ganger har jeg grått fordi jeg ikke vil, ikke klarer - når jeg egentlig har litt lyst. Det høres sikkert både teit og forvirrende ut, og det er egentlig akkurat slik det føles også.  Når jeg skal ut må jeg forberede meg mentalt.

Alkohol, og det som kommer med, blir alltid en stor utfordring for meg. Jeg vil, men vil ikke på en og samme tid. Enda mer utfordrende. 

Denne er så god! Denne gangen tok jeg faktisk mål, og forholdet ble så vellykket at jeg tar vare på det. Jeg lagde stor porsjon, så det er selvfølgelig mulig å dele i to, fire eller hva man måtte ønske. Sjokoladen er delvis rå, det vil si at den inneholder svært mye næring. I motsetning til ordinær rå hjemmelaget sjokolade, er denne mye mer proteinrik. Det gjør den også litt magrere, og dessuten ganske mild på smak.



♥ 260 g kakaosmør
♥ 140 g kokosolje
♥ 190 g rått kakaopulver
♥ 150 g sjokolade-proteinpulver
♥  20 g vanilje-proteinpulver
♥  80 g melkepulver av soya
♥  20 g lechitin
♥   5 g vaniljepulver
♥   3 g acaipulver (2 toppet ts - men dette er ikke nødvendig)
♥  60 g agavesirup
♥  70 g yaconsirup
♥  80 g cashewnøttsmør
♥  15 dråper stevia vanilla creme

Den blir en smule kornete, men det merker man ikke noe til når sjokoladen stivner. Og røren er ganske tykk, men det er egentlig bare en fordel når man vil fylle formene litt opp etter kantene.

.

Og det er gristere å lage sjokolade, ihvertfall med min tålmodighet. Og jeg liker å ha forskjellig fyll. Jeg vil anbefale dette "syltetøyet" dersom du er glad i geléfyll. Peanøttsmør eller hasselnøttsmør er også godt og enkelt å fylle sjokoladene med. Nøtter og tørket bær/frukt er en klassiker. Og puffet ris er kjempegodt! Eller hva med vaniljekrem?



Jeg lover at denne sjokoladen er kjempegod! Den er ikke så mørk og bitter, så den faller i smak hos de mer kresne også. Det kan min lillebror, far og kjæreste bekrefte!

Jeg feirer ikke nasjonaldagen, så for meg var det bare en fridag.
Derfor kunne jeg sove lenge og ta det helt med ro. Dagen gikk kanskje litt vell tregt. Jeg begynte friskt med juice og sunn omelett, men fortsatte med altfor mye mat... Og ganske mye latskap. Hverken joggetur, gåtur eller tabata ble gjennomført. Jaja. Jeg gjorde jo noe fornuftig da?

Jeg tok bilder for mamma sitt firma.
Hun trengte noen flere bilder, og siden jeg hadde tid og mulighet idag - i tillegg til at de mest støyende familiemedlemmene var ute, brukte jeg selvfølgelig muligheten til det. Det var vanskelig og utfordrende, og jeg var ikke motivert. Kvaliteten er jeg misfornøyd med, og ikke minst ulik hvitbalansen på de forskjellige bildene. Men jeg orket bare ikke å forandre og streve mer idag. 



Jeg lagde til gave til min kjære
Jeg klarte ikke å bare gi blaffen. Jeg setter såpass pris på han og på forholdet at jeg ville gjøre noe spesielt til morgensdagen tre år sammen. Jeg visste at han ønsket seg biffbestikk (ja, han ønsker seg bare praktiske ting, er fornuftig og bryr seg ikke så mye om dilldall). For å gi det en "romantisk" vri, lagde jeg et hjemmelaget gavekort, på biffmiddag. Det passet jo også litt til selve gaven også synes jeg. Og heldigvis er han ikke opptatt av merker og hva ting koster.








Jeg lagde sjokolade
Jeg har jo endelig fått mer kakaosmør, og etterlengtet yaconsirup. Og syltetøyet/geleen er i hus, og masse nøttesmør. Dette hadde jeg gledet meg til! Det ble jo så mye også. Lagde diger porsjon (over ett kilo faktisk), og det ble ganske mange ganger inn og ut av fryseren, så det gikk fort noen timer der. Jeg skal ikke stappe i meg alt sammen selv altså, jeg skal dele med kjæresten, og til en venninne, og til mine besteforeldre. Men det ble ganske mye spising underveis... Som vanlig. 







Så var denne dagen også over. Imorgen skal jeg trene, ta bilder i en stylet leilighet, spise ute med en gjeng (skummelt!!) og kino med samme gjengen. Dagen etter skal jeg mest sannsynlig drikke, og det gruer jeg meg litt til...

Kjæresten har opp til flere ganger ristet på hodet fordi han er mett, og jeg fremdeles spiser. Hvordan får jeg plass? Mamma har ganske mange ganger kommentert matmengden min. Hun hadde strevd med halvparten. Og jeg føler meg ekkel og fæl hver gang hun kommer med kommentarene sine. Jeg spiser mer enn noen jeg kjenner. Nei, jeg kjenner virkelig ingen som spiser mer enn meg - ihvertfall som ikke kan spise mer enn meg.

Igår etter siste måltid burde jeg ha vært mett. Da hadde jeg akkurat slukt en hel boks cottage cheese, en hel pakke jordbær, et eple og litt kesam. Det var ikke så lenge siden måltidet før det, så jeg var ikke utsultet på noe vis. Det var kveldsen min. Men jeg var ikke mett. Jeg bestemte meg for å fylle på med noe mer. Havregryn, eller havregrøt. Det ble nærmere 200 g (!). Var jeg mett? Kanskje, men jeg merket det isåfall ikke. Så da ble det nærmere 300 g (!!) med måltidsbarer og sjokolade. Vi snakker da et helt dagsbehov ekstra, når man egentlig burde vært mett (for tro meg, jeg passer på å få i meg nok mat). Er det mulig? Etterpå var jeg riktignok mett, men ikke så overmett som jeg har kavet med i andre stunder. Det var ikke sånn at jeg hadde problemer med å stå oppreist, at jeg var svimmel, at jeg trodde jeg kunne kaste opp når som helst (det har aldri skjedd dessverre). Magen var oppblåst, men ikke gravid på overtid. Det er da ikke normalt å spise så mye uten problem? Jeg har så mange slike eksempler. Jeg kan virkelig spise i det uendelige. Og det er ekstra frustrerende når man hater kroppen sin. Jeg føler at kroppen vinner og jeg taper liksom. At jeg hjelper den fæle kroppen til å bli enda fælere. Feit altså. Ekkel. Jeg vil ikke nødvendigvis være av de småspiste damene, eller sulte meg på noe vis, jeg vil bare kunne spise normalt og bli mett som normalt.

Jeg er nok ikke av dem som har vært aktiv og sportslig hele livet. Jeg kommer nok heller innenfor gruppen uten talent, og dessuten ganske lat. Som barn gikk jeg riktignok på noe "turning", men vi var så små at det var mer lek og sang enn noe akrobatikk. Senere gikk jeg også litt på taekwondo, men når man slutter som 10-åring sier det seg selv hvor seriøst det var. Jeg anser heller ikke den sesongen jeg spilte fotball som særlig seriøst. Jentelaget var nyoppstartet, og jeg var aldri noe fotballtalent heller. Bare spilt det litt som liten sammen med familie og guttevenner. Så som barn var jeg jo aktiv der det var naturlig i lek. Men slik er da alle barn. Når det kommer til sport, bærer jeg ikke på noe talent. Det gjelder alle grener. Jeg minnes tester på ungdomsskolen som bekreftet nettopp det... Jeg er også svært treg av natur, og kondisjonen blir liksom aldri spesielt god - også på tross av aldri så mye trening. Svømming har kanskje vært min "sterkeste" side i sport, men bare fordi jeg kan svømme relativt raskt og lenge, og bare derfor. Om det var noe "talent" der så fikk det aldri noe sjanse til å videreutvikle seg... Jeg var ikke av de som trente på fritiden; jeg likte jo ikke sport, og hatet (og hater fremdeles) jogging.

Men så skjedde det noe. På ungdomsskolen, da kroppsfokuset fikk større plass. Selvbildet var dalende, jeg sammenlignet meg med andre, følte at noe mått gjøres. Sommeren til tiende klasse startet jeg og en venninne med trening. Vi gikk turer, og jogget, syklet (og kjøpte oss gjerne is på veien), og trente til aerobicfilmer. Det var ikke noe hardtrening, og det var gøy å trene sammen med noen, og bruke kroppen. Jeg ble bitt av basillen. Jeg fikk kjenne på de gode følelsene trening gir, og ble besatt av kroppen jeg trodde jeg skulle få... Etterhvert meldte vi oss inn på treningssenter. Det gikk utelukkende i gruppetimer, mest av typen høy puls og shape.

I begynnelsen, ganske lenge i grunn, følte jeg meg "avhengig" av henne. Jeg måtte jo være gal som trente alene? Jeg kunne ikke fremstå som fanatisk heller. Men det ble jeg vel kanskje. Hun var mer opptatt enn meg, og var ikke like motivert til å trene til en hver tid. Dermed "måtte" jeg trene på egenhånd. Sakte og sikkert gikk det mot det ukontrollerte. Hver uke satt jeg jeg minimumsmål av sammenlagte timer - det vil si at om det var en dag jeg ikke trente, noe som alltid forekom, så ble det gjerne mer trening en annen dag. Som oftest prøvde jeg å få minumum 8 timer i uken, gjerne mer. Jeg kunne trene sent på kveld eller tidlig tidlig morgen om jeg måtte. Ofte tok jeg dobbeltimer på sats. Når jeg gikk turer (jeg likte jo ikke å jogge), måtte det være minimum 2 timer for at det skulle være godt nok. Fornøyd var jeg aldri.  Folk sa jeg trente mye, men det snakket jeg bort - også løy jeg om mengden. Det skjedde altså gradvis over flere år at treningsmengden økte slik. Samtidig var jeg ikke så motivert, hadde utrolig mye å gjøre utenom, så jeg klarte ikke alltid å nå opp til målene jeg satt meg. Utenom trening hadde jeg mye skolearbeid og jeg fikk bare 6 timer i gjennomsnitt søvn (altfor lite for mitt behov). Det skjedde også ting utenfor treningslivet som gjorde at jeg ble deprimert, og dette gjorde ikke akkurat saken bedre. Alt gjorde meg utslitt. Alt stresset (og overskudd av mat selvfølgelig), gjorde at jeg aldri fikk oppnå noen resultater. Dette gjorde meg selvfølgelig enda mer trist, og fikk enda dårligere samvittighet om jeg ikke klarte målene jeg hadde satt meg...

Sommeren 2009 skrev jeg dette innlegget i en annen åpen blogg jeg hadde:

Trening...

... er noe de fleste mennesker har brukt litt tid av livet sitt på. Noen bruker mer enn andre. Kanskje noen trenger mer enn andre? Folk er jo forskjellige. Noen elsker å trene, andre ser det på et ork. Jeg er nok av den siste gruppen. Jeg skulle ønske jeg fikk mer energi av å trene og alt det positive mange erfarer sjenerelt. Eneste utbytte jeg har fått de to siste årene jeg har trent er god samvittighet. Det er ikke dumt det altså, for god samvittighet det trenger jeg.

Jeg hater å trene. Det er ingen hemmelighet, jeg kan ikke fordra det! Hvor i all verden henter jeg motivasjon til å trene så og si hver dag? Jeg trener ikke hver dag, det innrømmer jeg at jeg ikke gjør. Det har jeg rett og slett ikke tid til. Det å bo på Hatvik krever lang reisetid både til og fra trening, og andre steder for så vidt. Mamma kaller meg fanatisk, men det må jeg nekte for. I sommer ble det kanskje 5-6 ganger i uken. Det ble riktignok litt redusert i syden og nå når jeg har vært syk, men jeg prøver å få trent 3-5 ganger i uken nå som skolen har begynt igjen. Det er ikke alltid lett å overholde. Noen ganger blir det ikke tid, og andre ganger tar lysten over. Likevel er det jo en god del timer jeg bruker på dette, noe folk som ikke kjenner meg og vet bedre kanskje kunne hatt vanskeligheter med å fortå. Det hadde ihvertfall jeg hatt. "Amanda trene? Hun kan da ihvertfall ikke også prøve sitt hardeste å spise sunt. - Seriøst? Hmm, ja hun har vel kanskje sånn som krever mat regelmessig hun, og er sikkert altfor glad i mat, og har garantert et søtbehov som faktisk ligger i familien? - Ja, tenkte det var noe slikt ja. Men likevel.. 3-6 ganger i uken? Hva i all verden gjør hun feil da? Er jo ikke noe forskjell fra før og etter hun begynte å trene regelmessig? Ikke på noen måter faktisk. Hun presterer jo ikke bedre i gym på skolen for eksempel... Ja enten så gjør hun alvorlige feil, eller så er hun skapt for å være en feit amerikaner som kun sitter på den store hengerumpen og kun tenker på is, kake og sjokolade, og kan ikke gå i butikken uten å kjøpe med et lass hjem, og det er ihertfall totalt umulig å gå forbi et konditori..."

Jeg er ikke helt i form idag, så jeg vet ikke helt hva jeg skriver. Sier vi. Tror egentlig ikke dette temaet er så bloggrelativt, men jeg følte for å poste et nytt blogginnlegg. Åh, tenk om jeg bare var en mann! Hadde det ikke vært så mye lettere? Fysisk aktivitet er ihvertfall sunt på mange måter, og alle trenger en viss grad av dette i hverdagen, begge kjønn. Hvilke forhold har du til trening?
....

Jeg er usikker på hva som skjedde, eller når, men sakte og sikkert endret ting seg på treningsfronten. Jeg begynte nemlig å ane viktigheten av styrke, så dette ble mer prioritert. Etterhvert innså jeg også at shape, bodypump og den slags ikke holdt. Men så følt jeg meg så ukomfortabel i styrkerommet. Hvorfor skulle jeg la det stoppe meg? Jeg gikk til innkjøp av vekter til å ha hjemme, og det er noe jeg aldr har angret på. Selv om jeg nå hadde begynt å få inn styrke, var treningsmengden fremdeles i fokus. For eksempel når jeg trente styrke, tok jeg tiden (for å komme opp i viss antall timer), og da tok jeg stoppeklokken på pause når jeg hvilte, både mellom og etter alle sett. Heldigvis ser jeg nå på kvalitet fremfor kvantitet. Jeg har også forstått viktigheten av hvile og søvn. Jeg passer på å få hviledager og jeg lar aldri trening gå utover nattesøvnen. Tidligere fikk ikke kroppen sjanse til å utvikle seg og bli sterkere. Treningen er ikke lenger bare en plikt, men noe jeg får glede av. Jeg blir ikke bare utmattet, men kan også hente energi og styrke. Og selv om jeg ikke ser de store forbedringene i speilet, ser jeg fremgang på styrken. Selv om det er svært lite, er det noe. Og det gjør godt. Jeg føler nå at jeg har et mye mer sunt og balansert forhold til trening. Jo, jeg kan fremdeles få litt dårlig samvittighet om jeg ikke har trent så mye som ønskelig, men så er jeg også en som får dårlig samvittighet for alt. Alt jeg må gjøre må være godt nok.. Ja, jeg jobber med saken.

Trening er fremdeles en stor del av livet mitt. Det er blitt en del av meg. Noen ganger liker jeg det, andre ganger ikke. Nå er styrketrening førstprioritert, og kondisjontrening forekommer maksimum 2 ganger i uken. Da prøver jeg å variere det med sykkel, stepstyrke, crosstraining eller kanskje en lett joggetur eller tabata på egen hånd. Mest intervall altså. Også går jeg litt turer. Jeg liker natur, jeg liker å få kroppen ut av hverdagen litt. Men det trenger ikke være en time engang, det trenger ikke være et viss tempo for å være bra nok. Jeg vet også at hver styrkeøkt ikke kan være like hard, og at det er greit med noen "dårlige" økter innimellom. Og om jeg ikke får trent fordi jeg må vike for stress, prøver jeg ikke så iherdig å få plass til treningen; da den stresser kroppen enda mer, og vil mer eller mindre være bortkastet. Jeg ser viktigheten av kvalitet, og jeg vil påstå at treningslivet mitt har bedret seg til noe mer positivt. Hvis det da ikke bare er latskap som har tatt overhånd.

Jeg elsker sjokolade, og jeg elsker peanøtt; og jeg elsker også kombinasjonen. Jeg måtte bare klistre sammen et eller annet, og smaken ble så god at jeg tar vare på oppskriften.

Sånn omtrent til fire slike biter:
4 ss peanøttmel m vann
3-4 ss peanøttsmør
1 ts annet nøttesmør (cashewnøtt, hasselnøtt, mandel, eller kombinasjon)
1 ts yaconsirup

Sjokoladetoppingen:
1 ts kakaosmør
1 ts kokosolje
1 ss rått kakaopulver
2 ss proteinpulver sjokolade
1 ts yaconsirup
(eventuelt litt vann)

Inn i frysen til det stivner, og ut får man et herlig resultat!

Se her for å delta.
Dette er en blogg jeg har fulgt med i lange tider, for her finner jeg så mye inspirasjon og lærdom. Dette er en blogger som legger ned mye tid i innleggene, og hvert og en av dem er ordentlig gjennomført. Hun skriver om alternative og allergivennlige ingredienser og oppskrifter - og det er mange gode tips å hente. For eksempel:
♥ Variasjoner av hjemmelaget iskrem
♥ Alternativ til sukker
♥ Alternativ til hvetemel
♥ iHerb-guide
♥ Hjemmelaget sunn marshmellows
  Osv osv. Det er så masse nyttig lesestoff, guider og oppskriter der innne!

Idag har jeg vært konstant sulten. Det er ikke tull eller overdrivelse. Jeg har fyllt på og fyllt på, men mettheten ville aldri vie meg så mye som en liten tanke. Det er helt forferdelig, og det er vanskelig å vite hva man skal gjøre. Gi blaffen i fornuften og spise? Eller lytte til den fornuften som vet at det var nok mat for lenge siden? Det ble det første. Ja, for jeg var jo sulten, skrubbsulten. Og da spiser jeg. Obblåst blir jeg, men ikke mett. Ikke tilfredsstilt. Slik har det vært i hele dag. Jeg har liksom ikke gjort annet enn å spise. Og spise mer. Jeg har tenkt på mat dagen lang (til tross for nok av gjøremål til å holde meg opptatt), og har ikke kjent forskjell på litt mat, mer mat og masse mat. Vi snakker ikke bare drittmat, men også ordentlig mat, slik som liksom skal mette og gi næring. Slik som hjemmelagde lefser, speltlomper, pålegg, nøtter (nei, ikke "en håndfull" her i gården) , grønnsaker, egg (mange), kyllingfilet, flertallige barer, havregrøt... I store nok mengder til å mette flere enn ett menneske for å si det sånn. Frustrerende? Gjett om!

Jeg føler meg fæl. Ja, jeg føler meg fryktelig ekkel. Jeg har den siste tiden stappet i meg så mye ekkelt at fordøyeslessystemet kjefter på meg. Og magen, den er oppblåst og bulende, i likhet med resten av kroppen. Energinivået er lavt, og irritarisjonen er aldri langt unna. Jeg trente ikke i London, og jeg tok meg fri idag. Jeg hadde rett og slett ikke nok krefter. Jeg prøvde å berolige meg selv med at kroppen trenger den hvilen. Selv om jeg ikke har trent de siste dagene, har jeg stresset kroppen veldig.. Yeah right, dårlige unnskyldninger, jente. Også drittmaten på toppen av det.. Og unødvendige penger på toppen av alt der igjen. Også føler jeg meg så egoistisk. Jeg er egoistisk. Det var en forferdelig egoistisk tur jeg hadde i utgangspunktet; ville ikke vente til noen andre kunne. Ikke kjøpte jeg noe til noen heller, slik jeg hadde håpet jeg skulle. Jeg pleier alltid å kjøpe noe til de nærmeste når jeg er på tur. Ikke engang til kjæresten kjøpte jeg noe som en liten omtanke. Ikke klarte jeg å kjøpe det han ville i taxfree-en heller. Han hadde satt innpå penger til meg, men jeg var helt ødelagt (generelt utslitt, og hadde sovet en halvtimes tid på flyet, jeg var knust). Følte meg da teit som ikke fant, som ikke forstod... Også ville han være med meg idag etter jobb, han tilbød seg å hente meg (det tar han over en time hver vei). Men fordi jeg skal på jobb imorgne, og "må" trene før det, avslo jeg - med dårlig samvittighet. Jeg er fæl. Og ikke nok med det: om en uke har vi tre-årsdag og jeg har ingen anelse hvor hvilken omtanke jeg skal vise. Jeg er for egoistisk. Og han hadde bursdag forrige lørdag, og jeg ga han ingenting (jeg feirer ikke den slags, så han vet han ikke får). Men jeg føler meg fæl likevel. Så egoistisk. Han er så snill og så god, og bryr seg virkelig ikke om hvor stor valkene mine er. Jeg mener, han liker kroppen min for slik den er ; og det burde jeg også. Han hadde nok ikke likt den mindre selv med ekstra kilo (eller mindre... trippelsukk; sånn må jeg ikke tenke). Poenget er: jeg burde ikke henge meg opp i detaljer. Det burde ikke avgjøre hvor lykkelig jeg er. Så hvorfor i all verden gjør jeg det likevel? Hvorfor sklir jeg automatisk inn i de baner om å forandre på kroppen og være "perfekt"? Jeg vet jo utmerket godt at det bare ødelegger meg. Jeg er vanskelig i matveiene, vanskelig å være med på det andre ønsker... Jeg er vanskelig for meg selv, jeg er vanskelig for andre. Jeg er rett og slett egoistisk som driver på slik som jeg gjør. Det gjør ingen lykkelig. Det er fælt.

Og så fikk jeg ut litt tankespinn for idag.

På vei ned, og da jeg først amkommet følte jeg meg liten og spent. Svært liten faktisk, og helt alene. Men det er helt naturlig, ikke sant? Jeg som har vært vant til at foreldre har hatt styringen på fly, transport og hotell - og hvis ikke har det vært noen som har vært sammen med meg om det. Nå var det bare meg. Ja, jeg er litt pysete av meg, det vet jeg. Men jeg vet også om flere som ikke ville turt å reise slik helt på egen hånd. Så da er jeg litt modig eller hva? Det ble ihvertfall en ny utfordring. Og jeg var ganske nervøs og usikker. Jeg fikk en tvil veltene innover meg. Vil jeg klare dette? Finner jeg frem? Og vil jeg i det hele tatt finne noe å kjøpe? Er det virkelig verdt det? Dette og lignende spørsmål fikk meg til å krympe meg, og lure på om jeg hadde overvurdert meg selv... Jeg måtte anstrenge meg litt for å bevare roen. For å overbevise meg om at jeg skulle klare å fylle timene der nede, jeg skulle finne masse å handle, og jeg skulle finne frem og klare meg på egen hånd - selv med min klumsete engelsk. Dette skulle bli gøy! Jeg måtte overvinne meg selv. Jeg som aldri gjør noe på impuls, gjorde det denne gangen. Jeg tok en avgjørelse, og lot meg ikke stoppe - hverken av andre eller meg selv. Jeg hadde bestemt meg for noe, og jeg fullførte. Det i seg selv, kjentes godt. Sammen med miljøforandring og ferie - dette skulle da bli bra?

Det var ikke akkurat noe bra hotell. Jeg hadde ingen forventninger til det egentlig, og rett som det var så var det ikke store greiene. Det var ingen heis, og opp til fjerde etasje måtte jeg gå en smal trapp så vidt plass til meg og min bagasje. Jeg låste meg inn på det minste hotellrommet jeg noen gang har vært på! Ikke at jeg noen gang har vært på enmannsrom heller, men det var mindre enn jeg hadde forestilt meg. Noe av det første jeg gjorde var å spraye med sitronella. Dyr merket jeg heldigvis aldri noe til. Nå var det også slik at ovnen var på hver natt, og gikk ikke an å slå av - og selv jeg som er frysete av meg synes det var altfor varmt. Hotellet var egentlig ikke så sentralt som jeg hadde håpet. Nei, det var ikke langt å gå til nærmeste tube-stasjon, men jeg vet at andre hotell jeg så på hadde bedre beliggenhet. Ellers var det egentlig helt greit. Det var ikke dyr der. Det luktet ikke. Sengen var helt grei å sove i. Så jeg har vært på verre hotell også altså. Om jeg hadde reist med noen, kunne vi fått dobbelt så bra hotell for samme pris. Menmen. Det var jo bare to netter.

Det ble lite søvn. Spesielt første natt sov jeg lite. Jeg var egentlig utslitt, men likevel brukte jeg vel rundt to timer på å sovne. Det var litt lytt og jeg var redd for de der dyrene. Dessuten våknet jeg svært tidlig, og da var det ikke vits - og i tillegg en ganske umulighet for meg - å sove videre. Trøttheten tok jeg med meg.

Huff, så trøtt jeg var.

Jeg gikk meg litt vill noen ganger. Gatenavnene i London er nemlig helt ulogisk strukturert, og det var ikke bare-bare å finne frem til hotellet i mørket og forvirring. Men også det gikk til slutt. Vanligvis klarer jeg å trøste meg selv med at "jaja, det ble ekstra morsjon" når jeg plutselig må gå lengre - men så mye trasking det ble der, så jeg ikke helt den oppmuntringen. Beina var konsant slitne. Og jeg gikk i ring noen ganger. Det var ikke koselig med masse å bære og en sulten mage! Da jeg skulle sjekke utfra hotellet, var jeg så dum og skulle ta en "snarvei", som plutselig ble en omvei. Det er typisk når man har dårlig tid. Spesielt første dagen ble det litt mye rusling rundt omkring, svært mye frem og tilbake til hotellet, og leting i gatene. Jeg var allerede i ørske etter nattens manglende søvn, og det er faktisk ganske energikrevende å shoppe og lete og sånn altså.

Det ble ignen serverdigheter. Det visste jeg egentlig. Men jeg hadde faktisk tenkt å sitte litt i en park og slappe av med lesestoff og noe godt. Men vet du, det ble faktisk ikke tid til det. Ikke at det var sommervær heller. Sikkert like greit; mer tid til shopping.

Det ble mye shopping. Straks Primark var åpen, var det første stedet jeg svidde av penger. Flere tusen faktisk. Så billig som det var, er det ingen grunn til å være kresen. Det var også mindre folk der enn forventet. Jeg kom ut derifra med hendene fulle av nye klesplagg, og måtte tilbake til hotellet før det var sjanse til å få med meg noe mer. Deretter var det innom blant annet Top Shop, Zara, New Look, Selfridges, Bershka osv osv. Å så mange butikker, og så mange flere butikker enn jeg rakk over!  Andre dagen skulleg jeg på marked hadde jeg tenkt, men da hadde jeg brukt opp alt på oysterkortet, og hadde kjøpt dagskort innenfor de sentrale sonene. Så da kunne jeg ikke - med mindre jeg ville betale ekstra. Jeg tok heller turen til europas største kjøpesenter: Westfield. Og her fløy tiden av gårde! Så mye fint å se og kjøpe. Det var egentlig flere butikker og steder jeg ville besøke, så jeg skulle nok hatt en dag tid. Men hverken kofferten eller lommeboken ville nok tillat det. En annen gang kanskje?


Sengen etter første dag med shopping

Ikke bare klær ble kjøpt. Matforretningen er jo så mye mer spennende der! Det var en del jeg skulle ønske jeg kunne tatt med med hjem, men var ikke alt som lot seg kjøpe. Jeg benyttet meg likevel av mulighetene og ikke minst prisene, og kjøpte...

... sjokolader

Sukkerfri og/eller raw, samt noen barer - pluss noen som er spist

... nøttesmør

mikset nøtter, mandel, hasselnøtt, cashewnøtt og peanøtt. Et kilo til 50 kr!

... og diverse


Curry paste, sennep, "ris"kaker (av havre og spelt), guaranapulver og grønnkålchips med kakao og kanelsmak.

Maten var egentlig litt utfordrende. Jeg gikk aldri på restaurant, det føltes litt teit alene. Og jeg hadde ikke adressene jeg hadde tenkt til om jeg skulle. Jeg prøvde å finne sunn mat i butikkene, lage på hotellrommet der det tillot seg. Jeg spiste en del bær og frukt. Det ble et par barer. Jeg kjøpte også spekeskinke. Juice. Snog. Nøtter. På vei tilbake overspiste jeg faktisk. Plutselig skulle jeg avgårde til flyplassen, og fikk ikke kjøpt med meg mat før slik jeg hadde tenkt. Men så hadde jeg altfor god tid likevel. På flytoget spiste jeg litt gulrot, men måtte gi opp: de var ikke god. På flyplassen var jeg skrubbsulten. Og jeg trodde ikke det skulle bli så vanskelig å finne noe sunt å spise. Jeg fant en jallasalat et sted (noen salatblader, to biter bacon, kanskje ett egg og bittelitt kylling) og et lite eple. Jeg var ikke mett. Jeg gikk til neste spisested. Kjøpte en smoothie. Jeg var fremdeles ikke mett. Neste spisested kjøpte jeg en suppe, litt nøtter og litt druer. Nå kjente jeg mettheten, men da var noe skjedd... Neste butikk var det "sunneste" jeg fant Atkins-barer. Det ble to. Den ene var ikke god engang, men likevel trykte jeg den i meg. 90 gram ble fortært, og enda en butikk ble besøkt. Denne gangen kjøpte jeg mørk sjokolade. Da spiste jeg bare halve før jeg ble kvalm. Det er faktisk ganske dyrt å overspise på flyplass altså. Og jeg følte kroppen allerede var full av drittmat, så det hjalp ikke særlig på.


Cottage cheese og blåbær

Pesto og reker

Jeg var litt uheldig på denne turen. Allerede tidlig første dag slo mobilen seg nemlig av. Den var tom for strøm, og nektet å lade. Jeg trodde det var noe galt med adapteren, men etter en tur i resepsjonen og fikk låne en annen, ble det avkreftet. Jeg var altså uten kommunikasjon med omverden. Ikke bare det; all informasjon jeg hadde samlet. Før jeg reiste, hadde jeg nemlig samlet diverse tips og informasjon om shopping, spisesteder, markeder osv - adresse, nærmeste tubestasjon, åpningstider og lignende. Bortastet arbeid. Det var gratis internetttilkobling på hotellet, men det kunne jeg da ikke ta i bruk. Heldigvis hadde jeg en annen gammel mobil (jeg bruker den til å snakke gratis med kjæresten, vi har fri familie), men var nå tom for penger i utlandet. Jeg fant en billig internettkafé første kvelden, fikk fyllt på, og gitt beskjed hjemme om at alt var bra og sånn. Litt lettet, men fremdeles litt frustrerende uten mobil og det jeg hadde på den. Strømmen på kameraet fant også ut at den ville gå seg tom. Første dagen tok jeg nesten ikke bilder og hadde latt det være på hotellrommet. Andre dagen derimot, da jeg skulle ha det med meg, ville det ikke samerbeide. Selvfølgelig. Til tross for at jeg var sikker på det skulle være nok strøm før jeg reiste. Typisk. Så ble svært lite bilder. Og på toppen av alt: kofferten raknet! Det skulle ikke vært mulig. Så jeg måtte lete og finne sølvtape, slik at glidelåspartiet skulle holde seg sammen. Litt morsomt egentlig.

Nå er jeg hjemme, og jeg er fremdeles i live. Jeg er litt sliten, litt fattig (men ganske mye klær og litt sjokolade/nøtter rikere). Selv om det har vært en del utfordringer, synes jeg det generelt har gått bra. Jeg angrer ikke. Tiden suste av gårde, og jeg fikk mye for pengene synes jeg. Spennende, det var det! Jeg håper det ikke blir for lenge til neste tur, jeg.