Nr ting ikke gr s verst

Livet er ikke s annerledes. P en mte er den det, men p mange mter er det ikke s store forskjeller. Ikke utad ihvertfall. Det gr mye i samme tralten; jobb, studier, forhold. Littegrann sosial samvre med venner/bekjentskap, men ikke s mye. Jeg spiser forholdsvis sunt og trener noks mye. Slik som "alltid". Inni hodet mitt har det imidlertid endret seg en strre del. Heldigvis for det.

Det er lenge siden jeg drev med straffetrening. Treningsfokuset er mye mer prestasjon og glede, enn hva speilbildet, vekten eller mlebndet mtte si (selv om det er naturlig at det ikke er 100 % utelukket da, jeg er trossalt et normalt menneske). Kostholdet gr opp og ned, noe ogs flelsene til mat gjr. Men generelt er det lite kaloritelling, ingen nei-mat, og jeg kan spise usunt eller litt for mye uten at jeg blir kvelt av drlig samvittighet og ekstremt selvhat. Men ogs normale mennesker fler seg bedre etter en gulrot enn et kakestykke - men er ikke det liksom en god ting? Jeg har ihvertfall oppfatning av at jeg n har et normalt forhold til mat. Om normalen er det beste kan sikkert diskuteres, men det er en annen sak. Dit hvor jeg er kommet n hadde jeg aldri trodd for bare et par r siden.

Nr det kommer til studier og jobb fler jeg meg heller ikke helt hpls. Av og til kan jeg fle p det kjenne meg nyttig, og til og med litt dyktig. Litt ihvertfall. Til og med ved kroppen min kan jeg til tider fle meg ganske bra. Jeg fler meg ikke som verdens feteste, styggeste eller ekkleste. Jeg fler meg derimot helt grei. Nesten litt bra? Nei, vet du, jeg m bare innrmme det: jeg fler meg ganske bra. Til tider - oftere tider - fler jeg meg som et helt greit menneske. Et bra nok menneske.

Men av og til streifer det meg: jeg fortjener ikke fle meg bra. Jeg er for feit til fle meg fin, for dum til fle meg smart og for lite erfaring til vre flink. Ogs videre ogs videre. Men er det virkelig slik, at alt m vre perfekt til vre bra nok? Nei, s klart ikke. Det prver jeg fortelle meg selv. Men som jeg har erfart tidligere: det tar tid overbevise seg selv. Rasjonalitet og flelser gr ikke alltid s godt overens nemlig. Jeg er i det minste bevisst p det, noe som betyr at jeg ogs kan jobbe med det. Jobbe for bli bedre. Jobbe for ha det bedre.

Bloggen liksom

Jeg er ikke aktiv her lenger. Det er p en mte litt dumt. Det er trossalt mange fordeler som kommer ut av skrive ut tanker, p godt og vondt. Det har jeg lrt. Og erfart. Skriving i dagbok har dog skjedd i ny og ne, men det er liksom mer tiltak enn la fingrene vandre p tastaturet. Jeg har imidlertid vrt innom her da, n og da. Skrevet inn noen ord. Slettet alt igjen. Eller latt det vre, i et utkast. Flere og flere ord har ftt bli igjen.

31.10.2014
Divserse tanker om kropps-bilde og snn.
Selvflelsen og selvbildet er virkelig fascinerende. Et godt selvbilde, god selvflelse og god selvtillit er noe jeg ikke kan skryte p meg. Akkurat n fortiden fler jeg meg likevel helt OK med kroppen min. Jeg fr litt indre panikk nr jeg tenker p lett bekledning, men jeg prver roe meg selv ned. Jeg hater ikke kroppen min, og prver snakke fint og oppbyggende om meg selv hver dag. Jeg prver vre avslappet, og synes til tider kroppen er litt fit, litt sexy og ganske sunn. Andre tider fler jeg meg dvask, feit og ekkel. Men det gjr vel alle? Generelt er mitt forhold til kroppen mye bedre enn det har vrt, men mitt "objektive" syn p den viser en sexy-lubben og noks trent kropp. Mer muskelmasse enn snittet (ihvertfall hvis man utelukker den kende muskel-tendensen blant dagens jenter), men ogs mer fett enn hva som er "ideelt". Vekten viser i vre skala av det som er normalvektig, s jeg synes mitt objektive syn stemmer overens med dette.

Uansett. Jeg s gjennom gamle bilder p maskinen idag. Egentlig for lete etter noe, men s mimret jeg tilbake til fortiden. Blant annet var jeg innom en sydentur med en venninne for noen r siden. Jeg husker ikke s mye om forholdet til kroppen min, men jeg husker svrt godt at jeg var veldig deprimert. Grt meg i svn hver natt.Og jeg vet at jeg ikke flte meg slank eller fin heller. Men nr jeg ser p bildene, s var jeg jo det? Jeg kom ogs innom Australia-mappen fra ifjor. Den tiden jeg var overbevist om at jeg var p "mitt strste". N ser jeg p bildene og vet at jeg er "strre" idag enn da. Ihvertfall ikke mindre.

Dette er en gjenganger. Alts at jeg har bilder fra en tid hvor jeg flte meg ditt og datt, men nr jeg ser tilbake s var jeg da ikke s ditt og datt? Men til og med mer ditt og datt idag! Hehe... Her synes jeg uttrykket om at det man tenker, det skjer. Alts hvis jeg for eksempel fler meg feit, betyr det ikke ndvendigvis at jeg er det. Men om jeg fler det nok, vil jeg etterhvert ogs BLI det. Hvis jeg skjnner meg selv rett n. Husk at hvis man sier noe gjentatte ganger, vil man etterhvert tro p det og handle der etter. Jeg fr ikke dette til for eksmpel. Det hindrer deg i se lsninger og heller gi opp. Ja, da stemmer jo utsagnet. Dessuten har vi mennesker en tendens til "blse opp" yeblikket tror jeg.

S var det snu trenden da. Jeg har snudd den noe da. Ettersom jeg til tross for at jeg for eksempel er strre idag, fler jeg ikke et strre hat. Slik som fr. S det er jo skritt i riktige retningen vil jeg pst. Men jeg vet at det er svrt mye mer arbeid med meg selv som gjenstr. En indre kamp.

 photo 03.jpg


21.04.2015.
Misslykket.
Den flelsen. Jobber imot kjenne p den. Det er trossalt ubegrunnet mtte fle p det. Ikke sant? Eller?
Jeg vet ikke engang. Det er vanskelig bedmme nr flelsene er s sterke og s ekte. Det er vanskelig overbevise seg selv om at man ikke er misslykket, nr det kjennes intenst ut som det motsatte. Kan ikke overse det ihvertfall. Tro meg, jeg har prvd det ogs. Det er som rosa fisker som regner. Selvflgelig regner det ikke rosa fisker liksm? Men hva om du ser det, like tydelig som du ser at det regner vanndrper i Bergen? Nei, jeg ser ikke regnende rosa fisker alts (til tross for at det idag er den store hasj-dagen?). Jeg fler meg bare misslykket, jeg. Jeg prver bruke resonering. Komme med alle grunner til fle meg vellykket, eller ikke-misslykket.

20.07.2015
Tilbake til hverdagen.
Tiden har gtt s fort. Mnedene til bakelagt er bare et fjernt minne, en drm... Hva n?

Jeg er ihvertfall nsket tilbake av arbeidsplassen, selv om det egentlig ikke er jobb til meg. Men sjefen var bestemt for gjre plass til meg, og det ser jeg p som et godt tegn.
Jeg m snart ogs begynne p bacheloren og fullfre den... Herlighet, jeg fler ikke det er fortjent. Jeg kan jo ingenting. Og hva i huleste skal jeg gjre nr jeg er ferdig egentlig? Jeg klarer ikke se hvor jeg skulle trives og overleve, og ikke minst hvor jeg kan passe inn og hvor jeg kan gjre nytte for meg... Fremtiden skremmer meg. Til og med hverdagen er noe skummel.

Videre har jeg egentlig lyst studere mer. Men jeg har ogs lyst jobbe og tjene penger. Jeg vil ihvertfall bli noe. Akkurat n er jeg ingenting. Jeg har sertifisering som personlig trener, men jeg fler meg ikke egnet eller motivert til jobbe som personlig trener. Jeg fler meg ikke fit nok heller... Ja, ogs bachelor i ernringsfysiologi, hva skal jeg med det? Jeg kan ikke engang kalle meg ernringsfysiolog, og ingen vil ansatte meg. Ikke at jeg har s lyst jobbe med gi kostrd heller forresten. Psykologi fikk jeg mersmak p etter et semester i Australia. Jeg har lyst ta en grad i det. Heller master enn bachelor, eller til og med doktorgrad. Men jeg m begynne p nytt, og det er mange flere r det. Dessuten, hva kan jeg bruke det til? Ikke bli psykolog selvflgelig, det hadde aldri vrt nsket uansett. Forsker for eksempel, det hadde vrt mer interessant. Men arbeidsmulighetene da? Hva er realsistisk? Jeg er sannsyligvis like langt. Jeg har ogs vrt innom tankene p journalist. Selv om jeg da hatet journalistikk p skolen. Men det var p grunn av stresset i hverdagen til en nyhetsjournalist. Tidspress. Dessuten likte jeg ikke vre pgende, eller skrive artikelene s spisset at det ikke lenger var sannheten. Magasinjournalist eller noe, derimot! Det kunne vrt gy? Eller s kan jeg jo bare fortsette i helsekosten. Det er jo koselig? Jeg fr jo en inntekt, hvorfor m den vre s mye bedre? Hvorfor m jeg p dd og liv ha en utdannelse jeg kan bruke? Eventuelt kan jeg jobbe hos mamma og til og med bli deleier. Det kunne sett bra ut p CV-en da. Men hennes butikk er mye kjedeligere enn der jeg jobber.

Nei, jeg vet ikke jeg. Jeg har enda litt tid tenke og finne ut. Det er da ikke noe hastverk? Akkurat n br jeg konsenterere meg om fullfre graden jeg holder p med, og tjene penger s jeg kan betale gjeld (det gikk mye penger i Australia)... Forhpentligvis kan vi ogs finne oss et hus/leilighet p rette siden, og det vil antagelig gi flere muligheter. Kanskje. En ting av gangen, Amanda, en ting av gangen.

31.07.2015
Et skritt frem, to tilbake.
Livet er annerledes, samtidig som det er ganske likt. Jeg er fremdeles lat, egoistisk og til tider veldig pessimistisk. Jeg er vennels og asosial. Jeg har problemer med konsentrasjonen og fler meg mange ganger dum, selv om jeg vet at jeg har noe kunnskap i pappen min ogs. Egentlig. Jeg har bare innsett hvor mye det er lre enda, og dessuten sammenligner jeg meg med mennesker det ikke er rettferdig sammenligne seg med. Eller hva? Mamma hadde for eksempel en kunde i sin butikk som pleiede handle der jeg jobbet. Mamma nevnte at datteren hennes jobbet der, og den bekjente av henne sa "ja, hun unge blondinen med den kunnskapen". Eller som da en pratsom fyr p treningssenteret sa "alltid nr jeg forteller noe nytt jeg har lrt om trening, s er du den eneste som har hrt om alt fra fr". S noe m jeg da kunne? Litt.

https://financialcryptography.com/images/the-path-all-knowledge.jpg


Og vet du, jeg har idag stunder hvor jeg fr latterkramper som en fjortis, og det er noe jeg verdsetter det. Det er s moro det. Jeg smiler mye mer, og fler meg oppriktig mer glad enn for noen r siden. Det er faktisk ikke mer enn tre-fire r siden jeg hadde selvmordstanker. Rundt 3 r fr det begynte overspisingshelvete.
Og det har det gtt i underkant av et r siden jeg klarte snu overspisingen rundt. Skulle tro jeg var lykkelig n da? Og slank ikke minst? Haha. I wish.
Nei, jeg er nok nrmere overvektig enn slank... Jeg spiser jo mye mat. Jeg fr jo ogs disse stunder hvor sulten kicker inn og jeg spiser bare litt til. Bare at det ikke lenger er ALT i kjkkenet. Jeg kan kanskje spise en sjokoladeplate ogs i ny og ne, bare fordi jeg hadde sinnsykt lyst p og ikke klarte legge den fra meg. Men det er jo forskjell p n og fem? Dessuten har jeg det ikke s verst med meg selv. Snn generelt. Selv om jeg ikke akkurat elsker skinnet mitt.

P mange mter fler jeg at jeg ikke har kommet noe lengre. Samtidig vet jeg at det har jeg jo. Jeg ble ikke en overspiser over natten, og da kan jeg jammen ikke forvente bli en ikke-overspiser i lpet av natten. Eller et bedre menneske. Jeg har potensiale da, hh.

Men jeg har opplevd tilbakefall. Idag. Som jeg ikke kan bagatellisere. For dette var overspising. En bevisst overspising. En gammel kjent vane, som ikke var av trang engang. Men bare fordi jeg "kunne", fordi "det pleide jeg fr i denne situasjonen". Jeg var ikke sulten. Jeg ble aldri mett. Denne gangen var det godteri som rant ned ganen p hykant. Mye godteri alts. Sjokolade og smgodt. Mengdene i seg selv er kanskje muigens ikke s store, men kalorimengden er noks skummel. Flelsene etterp var uvanlig lite kjennelig da. Hvor er alle jeg er verdens mest mislyekkede - eller jeg er s ekkel - eller jeg kan snart sprekke - flelsene? Det vil si, jeg fler meg jo ikke akkurat sterk og vellykket n. Og ekkel fler jeg meg. Men graden av flelser kan ikke sammenlignes med den gamle normalen. Det at jeg vet hva dette er - et tilbakefall eller en ekstrem utskeilse - det gjr det ganske mye enklere komme meg gjennom det. Dessuten var det jo litt godt ogs? Det ga en viss tildresstillelse, selv om jeg vet jeg "burde" ha stoppet lenge fr selvflgelig. Jeg er faktisk ikke redd for at dette er en ny vane. Jeg flte ikke at jeg mistet kontroll fullstendig. Jeg ga etter. Prefrontal cortex godtok lystsignalene fra det libiske system. Eller noe snt. Bevisst liksom. Jeg aksepterte det. Og jeg har tro p at jeg er sterkere enn som s p fulltid. Tror jeg. Hper jeg.

Men blir jeg noen gang fornyd mon tro? Sannsynligvis ikke. Ikke s lenge min hjerne er konstruert til ikke vre fornyd.Ikke vre bra nok. Tankegangen trenger fremdeles snus. Det er hardt arbeid det... Tenk f betalt for det, da hadde jeg blitt rik.


17.08.2015
Ny jobb kanskje?
P forrige mandag var jeg p trening. Jeg holdt p med en velse da en person kom bort til meg, en PT. Som alltid har jeg frykt for gjre ut, og tenkte umiddelbart "nei, hva gjr jeg feil n?". Han spurte om det stemte at jeg var utdannet personlig trener. Inni mitt hode sa en stemme "nei, enda flauere". S fortalte han at dersom jeg var p utkikk etter jobb var det stort behov p senteret. Jeg ble litt lettet. Sannsyligvis gjorde jeg ikke noe feil. Og sannsynligvis ser han ikke p meg som en tulling. Jeg flte meg heller litt smigret. Han tilbydde meg nrmest jobb. Fr han hilse p meg. S det var jo litt gy da naturligvis. Nei, veldig gy faktisk. Selv om jeg i utgangspunktet hadde lagt bort tankene om bli PT. Jeg har jo tenkt p dette siden. Ole synes jeg burde hive meg ut i det. Men jeg er redd. Livredd. Redd for at kundene ikke skal oppn mlet sitt. Eller skade dem, enda verre! Eller at de skal mistrives. Eller bare at det skal bli kleint. Jeg er trossalt elendig p smaltalk, og jeg er usikker p meg selv og egen kunnskap. Hvordan skal jeg sortere alt jeg har lrt og bruke det fornuftig? Hvordan skal jeg huske alt? Hvordan skal jeg f til noe som helst? S ja, jeg er ganske redd. Redd for feile egentlig. Ole sier jeg har for lite tape. Hva er det verste som kan skje? At jeg ikke fr inn penger, og m bytte treningssenter fordi jeg ikke tr vise meg der mer? Vel, et drlig rykte har jeg ikke nsker om ta p meg heller. Men hvor drlig kan jeg vre? S drlig?

Skal, skal ikke?

11.09.2015
Andre tider
Serist, hva i all verden er det med matlysten fortiden? Og mettheten ikke minst. Den er liksom... normal? Jeg skjnner liksom ikke. Jeg har ingen stsug. Ikke lyst p sjokolade daglig. Knapt ukentlig! Ikke er jeg oversulten og spiser flere mltid p en gang heller. Faktisk er det slik at det hender jeg ikke klarer spise helt opp. Fordi jeg er mett liksom. Mett. Ordentlig mett faktisk.

Vel, jeg har endret n ting ved kosten min. Som ogs er den mest logiske forklarende faktor jeg kan komme p. Nemlig karbobydrater. Jeg har aktivt gtt inn for ke inntaket av dette. Det har seg slik at jeg gjennom rene mer eller mindre har begrenset inntaket av karbohydrater. Frykt vet du. Det er en god stund siden jeg har avlagt frykten, men vanene har likevel hengt igjen. Da jeg tok aktivt tiltak skjedde det noe. Jeg fikk mer energi, jeg ble mer mett, og jeg ble mindre sulten og fysen. Tilfeldig? Det er godt mulig, men jeg tror ikke det. N skal det ogs sies at jeg velger karbohyfrater fra "rene" kilder. Ikke godteri alts. Frukt, br, grnnsaker, poteter, havregryn, ris, brd, knekkebrd, lomper... Og jeg som s lenge tenkte at protein og fett metter s mye. Nei, karbohyfrater metter det ogs! Mye mer enn fett per kalori ihvertfall. Dessuten er det god kilde til fiber. Og, jeg tror at nr kroppen er fornyd/tilfreds, vil det resultere i en naturlig metthet. Mange ting spiller nok inn, men jeg ser mer og mer viktigheten av karbohydrater. Et nytt liv p meg!

S har jeg vrt mye nervs for tiden da, det kan ogs ha spilt inn noe. Spesielt p sult. Nr jeg er nervs blir jeg mindre sulten. Jeg kan til og med glemme spise. Nervsiteten har kommet av min nye jobbsituasjon. Og fyller opp magesekken med sommerfugler? Jeg tror ikke det alene kan svare p dette med sult, metthet og stsug. Rett og slett fordi dette merket jeg fr det ble noe jobbtilbud. Dessuten har nervsiteten avtatt etter hvert, uten at sult og stsug har kt av den grunn.

Forresten s har jeg n et annet syn p mat da. Noe jeg tror er svrt viktig. N ser jeg p mat mer som en kilde til energi og nringsstoffer for kroppen. Ikke som noe jeg skal kose meg med, noe "berusende" som fr. Joda, jeg koser meg med mat, men flelsene knyttet til mat er ikke like sterke. Og det p en god mte. Mitt forhold til mat er s mye bedre enn jeg trodde det skulle vre mulig noen sinne oppn! Det er nesten for godt til vre sant. Men bare nesten.

Faktisk er dette noe som hindrer meg gjre en jobb. Jobb som oppskriftsmaker. Jeg har jo ikke lyst lage desserter uten spise de? Haha. Luksusproblem.
N skal vi ikke se bort ifra at ironien kommer sterkt tilbake og gir meg verdens strste appetitt da. Bare vent og se.

Ja, som nevnt er jeg alts i ny jobb. Tre jobber har jeg n faktisk. Jeg har fremdeles min gamle butikkjobb, rett og slett fordi jeg trives der. Og jeg som fr nsket slutte? Det var kun p grunn av overspising. N som det er ikke-eksisterende har jeg et helt annet syn p arbeidet. Jeg liker mine kollegaer, jeg liker kundene, og jeg liker jobben. Rett og slett. Dessverre er det ikke mer jobb til meg der, enn n usselig dag i uken og anhver lrdag. Akkruat n gjr det ikke s mye, ettersom jeg takket ja til jobben p treningssenter. Jobben som PT. Jobben som jeg ble kastet ut i. Ja, det er ikke noe myk start her nemlig. Ikke noe selge seg selv og desperat skaffe seg kunder. Ikke slik jeg s for meg som start. Det er nemlig slik at senteret har et kickstarttilbud til slikk og ingenting, noe som har hanket inn et par. Fordi jeg bor nrmere har jeg ftt s og si alle som har sett plakaten og meldt seg p i respesjonen. 6 stk har jeg n, i tillegg til noen treningsveiledninger. P to uker. Men jeg synes dette er ddsskummelt. Skikkelig utfordrende. Ut av min komfortsone. Smalltalk og pushe andre? Lage treningsprogram? Forklare velser? Veilede i teknikk? Telle repetisjoner? Vre inspirerende og motiverende? Ta hensyn til skader? Herlighet. Det er s vanskelig. S mye tenke p. Jeg klarer knapt skille de ulike kundene... Snakker vi luksusproblem? Mange ganger lurer jeg til og med p om det var rett avgjrelse ta denne jobben. Er jeg egentlig egnet til dette? Er jeg god nok? Men jeg vet jo at man ikke kan bli eksepert over natten. Ingen kan vre et naturtalent. Det hjelper ikke bare lese seg opp. Man m prve. ve. Bli bedre. Og er det ikke utenfor den bermte komfortsonen dette liksom skjer?

Uansett er jeg takknemlig. Takknemlig for at livet er bedre. For det er det jo.

Livet

Disse spiseforstyrrelsene. Jeg hater de. Jeg lukker de ute, samtidig som jeg egentlig er interssert. Her om dagen la jeg for eksempel merke til en ung jente innom butikken hvor jeg jobber. Spinkel, det kunne jeg se, til tross for gigantisk boblejakke, Ansiktet og beina avslrte det. Ansiktet var ogs trist., og det ble liksom tristere jo lengre hun var der inne. Hun leste p bakside av godteriet. Nileste s det ut som. Vurderte hun det i det hele tatt mon tro? Hun la det ihvertfall tilbake alt sammen. Og endte opp med noe kalorifritt noe, smaklst og undvendig. Jeg kjente det fra magen, en smerte. Medflelsen. Tristheten p hennes vegne. Det er virkelig ikke slik det skal vre. Likevel vet jeg jo s godt at det er slik det er, og det gjr meg vondt tenke p. Jeg har jo selv vrt der!!

Det er s rart tenke p at jeg har vrt spiseforstyrret. Samtidig er det jo s gjenkjennelig. Mange ganger lurer jeg til og med p om jeg egentlig er blitt frisk. Andre ganger lurer jeg p om jeg egentlig var ordentlig spiseforstyrret. Det er jo s fjernt, samtidig s nrt. Selv om mange av minnene sitter som stpt, og egentlig er noe av det som har formet meg til den jeg er idag, er det jammen meg mye av den tiden som er fortrengt ogs.

Jeg har ikke overspist p halvannen mned. Null ting. Halvmannen mned fr der var det kanskje 2 til sammen? Det har riktigvrt disse "tendensene" mine da, men stort sett er det resultat av drlig planlegging, og en slags nekting av visse matvarer i underbevisstheten. Jeg er ikke innenfor definisjonen overspiser (binge-eater) lenger ihvertfall, langt ifra. Bare fordi jeg begynte se p det som en drlig vane og ikke som et symptom p noe psykisk!! Ortoreksi-tendensene er ogs avlagt. Jeg tr smake p det meste, og jeg m ikke frst svelge grten nr jeg blir servert noe "usunt" (som kanskje ikke er s usunt engang!). Jeg kan drikke alkohol uten knekke sammen ogs, eller overspise bde dagen fr og dagen etterp. Det vre deprimert kan jeg nesten ikke kjenne igjen lengre, s lenge siden er det. Har jeg virkelig hatt selvmordstanker? Joda, jeg husker det jo egentlig. Det som har husket seg fast er vel det at jeg aldri tok steget med ta mitt liv fordi jeg ikke flte jeg fortjente d.... Det er s langt fra ntiden som det gr an. Og godt er det!

S ja, jeg har det ganske bra for tiden. Fokuset p mat er ikke s sterkt lengre. Det er ganske s deilig. Jeg er fremdeles opptatt av sunn mat og sterk kropp, men jeg tenker mye mer p helse og velvre enn utseendet. Og det beste av alt: jeg hater ikke kroppen min. Jeg kan ikke si jeg elsker den heller, men jeg verdsetter den - og svrt ofte liker jeg den jammen ogs. Tenk at jeg kan skrive det n! Helt utrolig. Men det har gtt sakte. En del kamper har vrt kjempet, og en del ting har skjedd av seg selv (Ja, det m jeg faktisk innrmme).

Jeg har mye se frem til n ihvertfall. Om en mned reiser jeg for eksmpel et semester til Australia, og nr jeg kommer hjem er det bare et par mneder igjen av nvrende bachelor jeg holder p med. Da er det kanskje sking av jobb, og flytting bort fra demarken. Jeg m ta det som det kommer. Men jeg ser p fremtiden som en positiv ting, og jeg gleder meg over livet. Jeg har drlige dager, for all del. Men jeg har det bra likevel. Svrt bra faktisk. Bare fordi jeg ikke er spiseforstyrret og deprimert lengre.

Nytt prosjekt mot overspisingen

Etter det vellykkete ikke-mer-overspising-p-jobb-prosjektet, tenkte jeg ta prosjektet med meg hjem. Dette er litt mer utfordrende, ettersom overspisingen her er mer diffus. Alts, er det egentlig overspising? Nja, tja, jeg vet ikke egentlig. Men jeg tror noen ganger er undvendig mye mat, ubehagelig metthet, og destruktive flelser knyttet til inntaket. Om jeg skal bli helt overspisingfri, m jeg ogs slutte med dette. Alle overspisingsdendenser m det bli slutt p! Ellers vil jeg bare tye grensene, og komme inn i en ond sirkel som er vanskelig komme utifra.

Denne gangen blir det seks uker. Fordi overspisingsdendensene her ikke er like klare, fr jeg god trening i kjenne etter. Er jeg egentlig sulten? Trenger jeg egentlig mer mat? Er dette bare en drlig uvane? Jeg vil absolutt prve spise nr jeg er sulten, og slutte nr jeg er mett, men jeg m nok ta i bruk fornuften for lre kroppen min litt om sult og metthet. For det trenger kroppen min.

Det er litt vanskelig sette grense p hva overspising er. Mest fordi den har endret seg en del. Tidligere var et dagsbehov eller to overspising (eller tre), n er kanskje bare et halvt dagsbehov. Det er ikke alltid jeg vet om det er overspising eller ikke. Men jeg vil trossalt bli kvitt alle tendenser, om m bare sette en eller annen grense. Derfor har jeg valgt sette grensen p ca 1000 kcal, som er altfor mye for et normalt begrenset mltid for en liten jente. Det vil si, jeg forsker enda ikke telle kalorier, selv om det dessvere gr litt automatisk... Og det er ikke en grense som ikke kan brytes heller. Selvflgelig vil jeg se det an. Er jeg i middagsbesk og vi har en kaloritett middag og en nyelig dessert, kommer man fort over 1000 kalorier uten at det ndvendigvis er overspising. Eller om jeg knapt har spist noe p en formiddag, er det kanskje helt naturlig spise 1000 kcal p ettermiddagen. Det er ikke det som er poenget. Poenget er nr det er for mye. Fordi jeg ikke klarer begrense meg. Nr jeg spiser 1000 kcal til frokost liksom. Da har jeg vel ikke klart begrense meg vel! Da er det tendens til overspising. En drlig vane det m bli slutt p. 1000 kcal var den eneste "fornuftige" grensen jeg klarte sette p hva som er overspising. For bare ha en klar grense liksom. Vi fr se hvordan det gr da.

Jeg klarte mitt forrige prosjekt med glans, s jeg har det som skal til inne et sted. Om seks uker skal jeg ogs til syden. Jeg vil ikke ha en av disse "diettene" fr turen, som jeg har hatt for vane med tidligere. Enten jeg vil innrmme det eller ikke, s har jeg spist restriktivt fr turer som involverer mindre klr. Hver gang jeg setter meg p flyet fler jeg meg som en flodhest likevel. Denne gangen vil jeg bare forske slutte overspise helt. Ingenting annet. Jeg kan ha mange solide mltid, og jeg kan spise hvilken som helst type matvarer. Jeg skal jo liksom vre venn med kroppen min.

Ntteskall

Jeg fr til. Det gjr jeg vel? Ja, jeg er bra nok. Men det betyr ikke at jeg ikke trenger veiledning, korrigering og tips i blant. Tvert imot. Det er slik vi utfordrer oss, utvikler oss, kommer oss videre - og blir bedre mennesker. Og er det ikke nettopp det jeg nsker? Jeg som liksom anser meg som ydmyk... Joda. Men jeg trenger komme meg utenfor den bermte komfortsonen. Foskyve den fordmte komfortsonen! Jeg trenger rett og slett et strre arbeidsomrde. Fle meg litt trygg. For ja, jeg er ganske pysete egentlig. Redd. Kanskje ogs uten grunn.

Stadig glemmer jeg meg. Glemmer hvor langt jeg har kommet. Selv om det p mange mter har fles tilfeldig og til og med "for lett", s glemmer jeg alt det harde arbeidet jeg faktisk har lagt ned. Jeg tar ikke ren for det. Det fles rett og slett ikke fortjent.

Men jeg har det ganske bra alts. Herlighet, jeg overspiser ikke for *****************!!!!! Jeg tror ikke helt p det. Selv om jeg ser "tegnene". Det ligger faktisk pnet sjoklade i ulike typer i hus, uten at det tiltrekker meg spesielt. Det kunne virkelig aldri skje fr. Jeg kunne aldri spise bare et par ruter og vre noenlunde fornyd. Jeg mtte spise hele, og litt til. Jeg kunne ikke vite om pnet sjokolade som l og ventet p at gribben (les: meg) skulle sluke det unna p null komma niks. Dette er n over og forbi? Men likevel kjenner jeg ikke enorm glede, lettelse og tilfredsstillelse. Joda, jeg er jo ganske tilfreds. Men ikke mer enn det. Skulle jo egentlig vrt overlykkelig n. Kanskje det er fordi jeg egentlig ikke tror p det enda?

Men hva med de andre omrdene i livet mitt? Jeg kan jo ikke akkurat klage der heller. Jeg fullfrte PT-utdannelsen med "glans" (selv om det ikke helt fltes snn), og det er jammen ikke lenge til bacheloren er ferdig. Selv om jeg ikke vet 100% hva jeg skal bli, har jeg jo funnet min retning i det minste? Jeg er da fremdles ung og lovende! Jeg har jo allerede nskede kurs p utdannelseslisten min. Som rehab-trainer, psykologi, coaching og kanskje journalistikk? I tillegg tr jeg drmme om et semester eller to i Australia. Og hallo, jeg er jo blitt valt ut som en av forfatterne for X-life! Sammen med den dyktige gjengen. Jeg m si jeg er beret og priviligert. Jeg er jo virkelig det. (Men s flger det press og usikkerhet ogs. Bl.)

Ogs har jeg jo verdens beste kjreste, uansett hvor klisj det mtte hres ut. Det blir liksom bare bedre og bedre, utrolig nok. Jeg som trodde det ikke kunne bli bedre fr? Ahr, vi kommer nrmere hverandre og kjenner hverandre bedre. Hans hengivenhet for meg er til ta og fle p. For en kjrlighet! Jeg er s heldig. Her kjenner jeg faktisk meg lykkelig titt og ofte. Kunne aldri byttet.

Kroppen min er der den ogs. Samme strrelse og litt til. Antagelig tyngre enn noen sinne? Nrmer meg nesten overvektig? Jeg kan ihvertfall ikke trste meg med musklene, ettersom jeg ogs er svakere. Siden Miami har jeg liksom aldri kommet ordentlig tilbake. Men det gr egentlig overraskende greit n. Jeg hater ikke kroppen min heller. Jeg ser n hvor sterkt knyttet kroppshatet egentlig har vrt til overspisingen. Overspising har frt til kroppshat. N som overspisingsbiten er borte (?), s er ikke det et kroppshat der. Men jeg er et godt stykke unna elske kroppen da dessverre. Burde vel jobbe mer med det. Men jeg klarer ikke se hvordan det skal kunne g an uten endre kroppen? Sistnenvte vil jeg ikke. Eller orker og klarer ikke. Jeg prver jo stenge ute det fordmte kroppsfokuset og istedet spille p lag med min kropp. Bli den beste utgaven av meg selv, som det sies s fint. Ph.

Mon tro om jeg noen gang vil fle og tilfredshet...

EDIT: Hah, jeg vet ikke om jeg skal grine eller le. Det er s ironsik; at timer etter jeg skrev dette innlegget, hva tror du skjedde? Jo, jeg "overspiste". Det var mange av de samme kjennetegnene til overspising, men nr jeg s p det i ettertid, vet jeg ikke helt om det er innenfor definisjonen likevel. Det var nemlig ikke store mengder. Ikke i forhold til fr. Det var normal mengde mat for eksmpel (men sprs om det hadde vrt annerledes om kjleskapet var mer vellfylt..). Greit nok at jeg forsynte meg flere ganger, fordi jeg var "sulten" og fordi jeg hadde lyst p mer. Men det gjr alle til tider? Helt greit. Men s var det selvflgelig sjokolade. Og her stoppet jeg ikke etter to ruter idag for si det snn. Men, det var likevel bare halvparten og knapt det, av det jeg kunne prestere fr i tiden. Ca 200 g sjokolade? Ikke spesielt sunt, men det er ikke s store mengder heller. For den normal-spiste kanskje, men ikke i forhold til hvordan det har vrt for meg. Og det er det som til syvende og sist spiller noen rolle vel? Dessuten spiste jeg ikke noe srlig mer resten av dagen. Ikke fordi jeg var spesielt i straffemodus, men fordi jeg ikke var sulten. Spiste litt frukt p kvelden liksom. Et rft overblikk p kaloriinntaket ga ikke s veldig mye mer enn dagsbehovet faktisk. Selv om jeg ikke akkurat flte meg s veldig bra etter alt-p-en-gang, ihvertfall ikke kombinert med en generelt drliig-motivasjon - s er det ikke s ille. Bare noen timer med oppblsthet og litt vondt i magen, og litt flelses av vre misslykket. Ikke noe superille. Jeg vet at jeg har gjort store fremskritt nr det kommer til maten. Bde med og uten arbeid. Men helt frisk er jeg ikke. N har jeg imidlertid ftt litt tro p at det kanskje en dag er mulig bli.

Ikke lenger spiseforstyrret?

Min form for spiseforstyrrelse har vrt i form av overspisings-lidelse. Til en viss grad ortoreksi, men frst og fremst overspising. Per definisjon har jeg ikke dette lenger. En av kriteriene er nemlig minst to overspisingsepidosder i uken i minst tre mneder. Jeg overspiser ikke lenger ukentlig. Jeg overspiser knapt hver mned n for tiden. Fantastisk og nesten for godt til vre sant.

Jeg har brutt n vane. Den vanen som delagte aller mest for meg, og frst og fremst holdt liv i overspisingen. Det var overspising p jobb. Dette har jeg ikke gjort de siste 23 gangene jeg har jobbet. Ikke har jeg trang til det lenger heller. Bortevekk. Dette kommer resten av hverdagen til stor nytte.

Nr det kommer til overspising utenom, er ikke dette helt borte. Men det er over en mned siden forrige gang ordentlige overspising. Det har som nevnt vrt "tendenser" utenom dette, men ikke noe jeg vil kalle overspising likevel. Det har ikke vrt s mett at du ikke klarer st oppreist eller ikke fr sove. Det har ikke vrt mer enn kanskje 1000-1500 kcal per gang. Det har ikke vrt mer enn at det har jevnt seg ut igjen, utover dagen eller uken. Det har kanskje gtt en hele pakke med knekkebrd, en hel plate med sjokolade, eller undvendige ekstra porsjoner fordi det smaker s godt, eller fordi jeg ikke fler meg skikkelig mett. Men det er liksom helt greit. Jeg fler meg kanskje litt ekkel og litt misslykket etterp, men jeg bevarer fatningen. Det lser seg av seg selv. Enten fordi jeg har ekstra energi til en fjelltur, eller at jeg ikke er sulten resten av dagen. At vi av og til faller utenfor kontroll er menneskelig og helt greit.

Det som jeg tror har vrt til strst hjelp, er:
Rutine. For eksempel forventer kjresten middag nr han kommer hjem fra jobb (nr jeg ikke jobber selv). Det har gjort at jeg blir tvunget til begrense meg p morgen og formiddagen for vre sulten og klar til middag.
Vaner. S vell som bryte vaner. Slutte overspise p jobb, at det rett og slett ikke er et alternativ.
Aksept. Erkjenne at det er greit feile, og g videre istedet for henge seg opp i alle feilene. Gjort er gjort. Straffing er ikke en lsning.
Bli bevisst over hvordan hjernen fungerer. Vite hvordan hjernen, nervesignaler, vaner, "avhengighet" og ikke minst egen fri vilje henger sammen. Utnytte dette.

Tilfeldighet er nok ogs en viktig komponent. For ikke snakke om optimisme.

Men om jeg kan kalles frisk, vet jeg ikke helt enda. Men en mellomting sannsynligvis. Ikke spiseforstyrret, og snart-frisk kanskje? Forhpentligvis.

Begynne et sted

Jeg har ndt bare avlegge alt-eller-ingenting-tankegangen, og ta tak i meg selv. Begynne i det sm. Det har jeg faktisk allerede begynt med. Jeg begynte med det verste, det strste - men ogs det som kanskje vil gi meg mest p sikt. P jobb. Det er nemlig der overspisingen er verst. Ikke ndvendigvis strst mengde, men det fles definitivt verst. Det er enda mer skamfullt naturligvis, nr jeg m ekspidere med oppblst mage - mens jeg hper at ingen spr hvor langt jeg er p vei. Eller nr jeg kjenner jeg blir irritert fordi det kommer kunder nr jeg aller helst vil vre i fred med trykke sjokolade i munnen min.... Jeg skammer meg bare ved tenke p det. Og selv om jeg alltid gjr opp for meg, fler jeg at jeg gr bak ryggen p de andre kollegaene. Det er vel bare snakk om tid fr det oppdages - og ydmykheten kveler meg?

Vel, jeg vet det handler om vaner. Drlige vaner jeg selv har pdratt meg. Vond vende som det sies. Vanskelig. Vanskelig nr hodet drar deg i den retningen i ren automatikk. Men jeg vet at det er bare er signaler som kommer fordi det er nettopp en vane, og at de samme signalene ikke kan kontrollere musklene til pne sjokoladepapiret, stappe sjokoladen inn i munnen, tygge den og svelge den. Det gjelder bare innse det, fle det og handle etter det. Og nei, det er selvflgelig ikke s "bare" som det hres ut som. Det sies imidlertid at det tar ca 21 dager danne ny vane. Og det var en ny vane jeg skulle danne; en vane om jobbe (og ikke overspise) p jobb. Mye mer fornuftig. Jeg skulle da bryte en vane om spise (overspisings)sjokolade p jobb. Bytte ut assisasjonene med vre alene p jobb.

Jeg laget meg et skjema med 30 ruter med plass til et smilefjes. Da hadde jeg en sikkerhetsmargin ogs. Da kunne jeg telle med de dagene jeg ikke jobber alene, for gi meg en motivasjon. Jeg mtte naturligvis forberede meg p at det skulle bli tft. At jeg mtte anstrenge meg for ikke gi etter vanen. Ikke kunne jeg distrahere meg helt heller, istedet akseptere at overbevisningstankene ville komme. Men vre litt opptatt da, det mtte jo til.

Jeg er ikke engang halvveis i skjemaet mitt, og jeg kjenner at suget har avtatt overraskende mye. Det er ikke lenger anstrengende faktisk. For det er jo rett og slett ikke et alternativ spise sjokoladen p jobb n? Jeg har dessuten vrt bestemt og motivert. Overspise hjemme gr "bra", men ikke p jobb. n enkelt oppgave, tilsynelatende. Jeg vet imidlertid at jeg ikke m spise sjokoladen forbundet med overspising p jobb igjen. Det vil forsterke de gamle hjernesignalene om den drlige vanen. Jeg kan godt spise sjokoladen utenom jobb, i begrensede mengder slik at jeg kan skape nye og positive assiasjoner til den. Det er faktisk planen. Men p jobb vil jeg aldri ta sjansen p spise det igjen. Jeg bruser over av mestringsflelse, og selv om jeg har hatt noen overspisingsepidoser hjemme, kjenner jeg at det smitter over mestring ellers i hverdagen ogs. Det er bra. Jeg m bare ta et skritt av gangen, og jeg kjenner at dette er et stort skritt i riktig retning. Jeg hper indelig at jeg har rett, og ikke lurer meg selv n. Nei, det vil jeg faktisk ikke tillate. Og jeg vet jeg har mye kraft og potensiale. Jeg m bare hente det frem og bruke det. En dag skal jeg slutte helt overspise.

Det dreier seg om meg

Jeg er jo egoistisk. Egen. Selvsentrert. Sutrete. Frustrert.

Ogs er jeg egnetlig ganske lei. Lei av meg selv, og alt jeg ikke fr til. Ja, tenk p den listen; den lange listen over alt jeg ikke fr til. Pessimistisk n kanskje? Tja. Grensen mellom pessimistisk og realistisk er meget sm i mitt liv ser det ut til.

Jeg prver jo fremdeles elske meg selv som den jeg er. Istedet forfaller jeg stadig, samtidig som jeg mistrives mer og mer i egen kropp. Det er helt umulig akseptere. Samtidig prver jeg iherdig ogs spise "normalt", ikke tenke restriksjoner, ikke tenke slanking osv. Joda, spise gjr jeg. Det fr jeg til. I btter og spann. Altfor mye antagelig. Og flelsene er egentlig ganske forferdelige. Jeg er enten for sulten, eller for mett. Aldri passelig. Dessuten liker jeg vre sulten. Men jeg hater vre sulten. Samtidig som jeg hater vre mett, men elsker spise.... Det er ikke annet enn veldig slitsomt.

Ja, ogs overspiser jeg enda. Det er selvflgelig enda verre. Riktignok ikke s mye som fr i tiden. Eller s ofte. Det har i grunnen vrt ganske stabilt i lang tid n. Men det er egentlig ikke noe bedre. For det er bare vanskeligere forutse, vanskeligere innse, men ikke vanskeligere kjenne negative flelsene etterp. Dette gjr at jeg ikke stoler p meg selv. Dette gjr at hver dag er en kamp som jeg er dmt til tape.

Og vet du hva, jeg er s lei av sunt koshtold og trening. Hvorfor? Jeg vet ikke helt. Fordi alle andre ogs bryr seg mer om det? At fokuset er for stort p dette? Fordi det delegger selvtilliten min? Jeg vil tippe det er en kombinasjon .Samtidig liker jeg fremdeles sunt kosthodl og trening. Og hvorfor det? Fordi det er det eneste jeg "kan"? Fordi det er bra vre opptatt av? Jeg vil egentlig pst at jeg vet en god del om kosthold. Mye om trening ogs. Jeg "vet oppskriften". Men flger jeg den? Nei. Fr jeg resultater? Nei. Fremstr jeg som misslykket? Ja.

Jeg vil ikke jobbe som personlig trener, eller ernringsfysiolog nr jeg ikke stoler p meg selv. Hvordan kan jeg motivere andre, nr jeg ikke klarer ha motivajson selv? Hvordan kan jeg f andre til f resultater, nr jeg ikke kan f det selv? Hvordan kan jeg oppfordre til livsstilsendring nr jeg ikke klarer flge det selv?

Pyse. Mislykket pyse.

Jeg er jo p mange mter opptatt av helse. Jeg tror jo egentlig at jeg har funnet retningen mot det jeg nsker jobbe mot, bare ikke rette yrket? Eller tar jeg feil n? Kanskje jeg egnetlig burde g i en helt annen skala? Komme meg bort fra dette? Klarer ikke bestemme meg.

Jeg kan godt vre opptatt av trening, kosthold og helse. Men det m vre noe annet ogs. Noe mangler? Jeg har det trossalt best nr fokuset mitt ikke er bare p nettopp mat og trening. (Det er nok en av grunnene til at jeg elsker vre p ferie. ) Det er ikke det vre opptatt av sunn mat og trening som er problemet trossalt. Problemet er vel nr det er det eneste jeg er opptatt av. Det blir for mye. Nr jeg ikke lykkes der, mislykkes jeg jo i hele livet, ikke sant! Derfor trenger jeg noe annet. Noe som kan ta fokuset litt vekk. Fordele kreftene mine litt. Ja, jeg burde finne en hobby. En annen hobby selvflgelig. Noe annet brenne for. Veie opp litt. Kose meg litt. Leve litt.

M liksom ut av fokuset. F meg noen venner? Ja, det trenger jeg. Det nsket jeg at jeg hadde. Noen bruke tid p. Noen dele hverdagen med. F meg noen opplevelser. Noe huske tilbake til. Noen samtaler som gir mening. Og noen samtaler som bare er morro. Men nei. Ingen innsats der. S da ender jeg opp uten venner. Uten noe liv.

Og heller ingen energi. Ingen motivajson. Ingen lyst. Hvor er engasjementet mitt? Gleden min? Bortevekk. Men har den egentlig noen gang eksistert? I mitt voksne liv alts? I noen f yeblikk kanskje.. Eller ikke.

Overspising satt p hodet

Eller er det egentlig det?

P en mte fler jeg n at en ny verden har pnet seg for meg. Samtidig fler jeg at ting egentlig har begynt falle p plass. Selvflgig er det slik. Det visste jeg jo? Eller burde forsttt?

Eller?

http://www.frhuman.com/wp-content/uploads/2013/01/changes.jpg

Jeg har jo alltid flt at det ikke er jeg som vil overspise. Alle mine meninger, erfaringer og verdier stritter imot. Likevel har jeg gjort det gang etter gang. Og gang p gang har jeg flt meg like forferdelig og skulle av hele mitt hjert nske slutte. Selvflgelig.

Selve overspisingen fles ofte som en ut-av-kroppen-opplevelse som jeg ikke selv har kotnroll over. Og nr suget har vrt forutse, har sulten fles ekte og oppriktig. Ja, jeg har virkelig kjent med sulten, og alt annet enn spise har vrt uviktig. Ja, som et instinkt som handler om liv og dd.

Man sier gjerne at overspisingen er symptom p andre problemer. At det egentlig ikke dreier seg om mat, men om flelser. Tomhet for eksempel. Eller andre umettede behov. Det kan jo virke logisk? Men da spr jeg; hna eller egget? Hva om vi snur det p hodet, og sier at overspisingen slett ikke et symptom p noe annet som m fikses? Hva om overspisingen er problemet?

Jeg kan bekrefte at mine overspisinger ikke har noen klar sammenheng med flelsene. Suget kan komme nr som helst. Glad som trist, ensom som sosial, stresset mot avslappet, redd som utrygg og jammen meg motivert som umotivert. Ingen rd trd. Jeg har drevet s lenge med streve etter finne en sammenheng,og like mye streve etter ordne opp i det som forrsaker overspisingen. Selvflgelig blir man frustrert nr det ikke nytter. Selv om livet utenom overspisingen er bedre, har det ikke lst overspisingsproblemet. Og siden det alltid vil vre ting som kan trigge (livet er trossalt en berg-og dalbane), betyr det ikke da at man bare m leve med dette og akseptere det? Det er det jeg har flt jeg har mttet. Eller skal man liksom unng leve? For livet skjer jo.

Men n. Kanskje ikke overspisingslidelser er s "psykologisk" som vi tror? Kanskje det tvert imot er mer fysiologisk? Kanskje det egentlig ikke er en ordentlig sykdom; noe man aldri kan blir helt kvitt?
Hva om det egentlig er enkelt?



















For godt til vre sant kanskje? Ja, kanskje.

http://abundancesymphony.files.wordpress.com/2013/10/dfcf153ddee99051171b45f7d17c86be.jpg

Nettopp p grunn av dette sitatet, kjenner jeg frste gang p revis et nytt friskt hp. Dette har jeg faktisk ventet p!

Det gr liksom bedre

Jeg er jo ikke deprimert. Selv om det ikke akkurat mangel p dager og stunder hvor alt virker bde overveldende og hplst. Tider hvor jeg fler meg svrt mislykket. Men ikke mer enn det. Jeg kan stolt si at jeg er blitt mye flinkere til snu tankene og til lfte meg selv opp - fremfor si meg enig i alle flelsene som rammer meg. Men av en eller annen grunn tar jeg ikke til meg nok re for det. Jeg skylder ogs litt p tilfeldighetene.

Jeg overspiser jo fremdeles. Har fremdeles anstrengte flelser knyttet til matvarer og matmegde. Men jeg vet at det er sjeldnere. Det er maks 1-2 ganger i uken, og noen ganger til og med anhver uke. Hvorfor fler jeg ikke at det er forbedring nok?

Jeg elsker ikke kroppen min.
Men som regel aksepterer jeg det. Tidvis klarer jeg nesten like den. Menneskekroppen er trossalt en vakker ting. Selv om denne kroppen aldri vil ligne noe i nrheten av perfekt, s er den fantastisk. Ja, fantastisk! Det er p hy tid innse at den ER nydelig. Hvorfor m det vre vanskelig? Det er en lang prosess, men jeg tror jeg er p godt vei.... Selv om det er dager hvor jeg grter over den, og andre dager jeg har lyst grave meg ut av den i ren irritasjon. De restrerende dagene prver jeg fortelle hvor flott jeg er, og at jeg ogs fortjener fle det. S klart jeg fortjener fle det? Alle gjr det! Alle fortjener fle seg vakker. Jeg er ikke mindre verdifull.

Ikke er jeg s stresset heller. Jeg kjenner jeg har litt kontroll. Det har nok mye gjre med at jeg ikke er s usikker p fremtiden. Og ikke minst at jeg - til en viss grad - erkjenner og aksepterer at jeg har et matproblem. At jeg heller jobber med det enn hate meg for det. Ogs setter jeg ikke fullt s store krav til meg selv? I tillegg har mange andre omrdet i livet vendt mer "min vei", og det spiller nok ogs inn. Antagelig ganske mye egentlig. Sm gleder har mye si. Kanskje jeg bare ogs er mer bevisst p det som er positivt, og fokuserer p det? Eller er det bare flaks? De tingene som gir meg drlig samvittighet og drlig selvflelse skyver jeg bort... Kanskje jeg egentlig burde tre kjenne p det ogs. For at det ikke kommer et smell. Eller et par. Skal jeg frykte det? Skal jeg forvente det?

Ikke mett nok

Overspisingsmodus.
Ikke vits stritte imot.
Gir blaffen.
Vil jo bare fylle opp.
Uten begrensninger.
Er ikke mett. Blir aldri mett.
Men er ikke sulten heller ?
Blir bare ikke mett nok.
M bare fylle p mer.
Det er ikke s godt?
Men m bare.

Suget har liksom avtatt. Lysten p alt er ikke der. Men magen er ikke s opplst. Jeg er ikke s kvalm. Ingen magekramper.

S da har jeg liksom enda masse g p.

Selvom det er gtt ned store mengder mat. Liksom. Fiskekaker, proteinbarer, appelsiner, porsjonskake, sjokolader, ntter, is, mer sjokolader, plegg, skiver, skiver og mer skiver (2x6), lakris og chips. Jeg aner ikke kalorimengden, men jeg vil tippe det ikke er mer enn 3000. Eller 4000? Men det er i tillegg til tidligere mltider. Inkludert ting jeg egentlig ikke har nytelse av.

Og da er jeg ikke engang mett? Enda? Jeg skjnner ikke. Jeg har riktignok kjent antydning til metthet. Men s forsvinner den jo. Og fr den drlige samvittigheten har ftt tatt overhnd, har jeg tatt en ny munnfull. Slik fortsetter det. Til sammen tre timer med mer eller minst konstant spising. S da popper jeg meg like gjerne en pakke popcorn. Som jeg svir, ikke er god, men spiser likevel. Nr jeg liksom er s godt i gang.

Jeg er alene denne helgen. Helt alene. De f jeg kjenner godt nok til "henge med" har reist p hyttetur. Jeg turte ikke invitere noen bekjente. (Jeg er redd for bli avvisst. Redd for ikke vre interessant og spennende nok). Ja, jeg vet, jeg er dum som startet ensomheten p denne mten. Hvordan vil dette fortsette? Men s kunne jeg, og da gjorde jeg. Tydeligvis. Jeg hadde det egentlig ganske bra. Trodde jeg.

Burde

Det burde noe; det er ikke en god motivasjon. Ihvertfall ikke for meg. Heller tvert imot. Ja, mer... en br. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det vanskelig for en som ryker slutte, nr all viten sttter rykeslutt? Tror du ikke de fleste overvektige vet at de burde spise sunnere og burde vre mer aktiv? Jeg tror de vet. Jeg tror det ganske sjeldent handler om uvitenhet. Jeg tror de aller fleste som gjr noe som ikke er bra, vet det selv. Like godt vet de at de burde endre dette. Selvflgelig handler det mye om kontroll, og at man gjerne lukker ynene for forandring (som oftest nr man tror man har kontroll). Selvflgelig finnes det ogs de som ikke klarer se at de er overvektig, at de drikker for mye, spiller for mye, eller at de er uvanlig voldelig... Men ofte ser man. Eller kommer til se ihvertfall. Fornuften vil komme p et eller annet tidspunkt. Og den fornuften kan fortelle s mye den bare vil. Mase og gna. Men er nsket der, bare fordi fornuften er der? Ikke ndvendigvis. S istedet ender man opp med skam og drlig selvflelse. For man burde jo ?

Det er s altfor mye jeg burde. Jeg fr drlig samvittighet av tenke p alt det der jeg burde. Jeg fler ogs at det er visse forventinger til meg som jeg fler jeg burde kunne og gjre riktig. (Forventinger som egentlig bare er selvskapt?) Ogs kommer sprmlet; vil jeg ikke da? Siden jeg ikke gjr alt jeg burde? Jeg fler noen ganger det, at jeg virkelig vil. Eller gjr jeg egentlig det? Fler jeg egentlig bare at jeg burde? At jeg ogs burde ville det?

Ok, n ble det bare enda mer innviklet. Vi stopper der.

Jeg skammer meg

Jeg er ikke helt sikker p hva som bringte meg inn her idag. Jeg har trossalt skammende lite godt komme med. Kanskje jeg trenger en utblsning... Selv om jeg prver skyve meg litt bort fra bloggverden og alt det der, m jeg innrmme det er noks vanskelig. Sakte og sikkert inn, og enda saktere ut antagelig. Jeg har ogs gjentatte ganger trykket meg inn p "nytt innlegg", men som oftest har det ikke blitt mange ord fr jeg legger det fra meg. Jeg gjentar meg selv. Jeg gr i mine samme vandte sirkler. Og vet du hva; jeg skammer meg faktisk over det.

Hvorfor har jeg ikke kommet meg videre? Hvorfor lrer jeg ikke av mine feil? Hvorfor fortsetter jeg med det jeg vet ikke gagner meg?

I enkelte yeblikk gr jeg jo inn for denne kroppsendringen. Jeg er til en viss grad veldig motivert for det, men det gr som regel ikke mer enn noen dager fr jeg er lei igjen. Lei av bry meg om maten. Lei av bry meg om kroppen. Men etter et par dager/uker med den tankegangen, blir jeg jammen lei av kroppen min og mangel p kontroll igjen. Ikke ndvendigvis overspising, bare at jeg vet det er "for mye" eller "feil". Samtidig som det er nettopp slike titler jeg vil kvitte meg med.

S ja, fremdeles vingler jeg i alt mathysteriet.

Overspisingen varierer da. Det er ikke s ofte og s mye som fr. Men er det kanskje mer fordelt? Mer skjult? Kanskje jeg egentlig bare lurer meg selv? Eller er det faktisk slik at jeg er kommet lengre? Jeg tilltater meg selv mye mer enn tidligere, og jobber aktivt for ha et mer avslappet forhold til mat. Klarer jeg det? Ikke egentlig. Men det hjelper holde seg unna instagram og blogg. Det hjelper med stttende kjreste. Men det hjelper ikke med skrikende destruktive tanker. Maten er ihvertfall et problem for meg enda, det er det ingen tvil om. Nyaktig hvor stort, er vnakselig si. Men jeg kan ikke annet enn synes at det er deleggende. Det er egentlig ganske forferdelig.

P treningsfronten er jeg ganske avslappet da. Jeg trener stort sett nr jeg vil, og hva jeg vil. Og tar en god del treningsfri uten ha drlig samvittighet for det. Selv om jeg til tider synes det blir for mye treningsfri, fler jeg at jeg har et ganske overkommelig og sunt forhold til trening n. Nesten litt for avslappet og lat? Neida, det m da g bra. S lenge jeg klarer hente meg noe lunde inn igjen til april? Da jeg antagelig kommer til trene med andre som er (over)interesserte i trening.... Ja, du vet, personlig-trener utdannelse i Florida. Gleder jeg meg? Gruer jeg meg? Hva i all verden er det jeg har meldt meg p? Jeg har ikke engang s lyst bli personlig trener? Samtidig virker det fantastisk spennende! Kjresten er forresten ganske skeptisk. Men det er mest grunnet i alle de gale menneskene han vet finnes der (se p inntauerne i South Beach om du ikke tror meg).

Nr det gjelder de sosiale delene av livet, gr det mye i det samme. Jeg er trossalt en usosial initiativls kjedelig person, snn er det jo. Men jeg tviholder p sjeldne treningsavtaler, litt jobb og prver ikke vre den kjipe kjresten som bare vil vre hjemme hver helg, men faktisk si ja til andre ting, bde sammen og hver for oss. Jeg prver utfordre meg selv. Men det kan bli litt mye p en gang til tider, og jeg merker hvor utrolig sliten jeg blir av for mye mennesker og for mye anstrengelser i holde masken, vre blid og pratsom. Litt gr bra, men for mye sliter meg ut, s psykisk at det kjennes fysisk. Her for en stund tilbake hadde jeg min frste edrue kveld p byn. De andre (bortsett fra kjresten) trodde det var alkohol jeg konsumerte. Det gikk overraskende bra, selv om det krevde en del av meg. Men jeg snakket, danset og koste meg. Grunnen for at jeg valgte vre edru er at min frykt for alkohol har vokst seg svrt stor. Flelsene har delagt. Forrige gang jeg drakk toppet seg nemlig med de dumme flelsene, og frykten ble dermed strre enn strst for nettopp drikke og miste flelsesmessig kontroll. Jeg blir trist bare av tenke p det. Selv om ikke alkohol er det dummeste unng, er det undvendig at det skal vre slik.

Forholdet til familien er ikke akkurat p topp heller. Eller, det er ikke s verst med mamma i grunn. Hun snakker jeg en del med. Min bror, og sster kommer ogs p besk til meg og kjresten for bli passet. Vi har ogs vrt p litt middagsbesker, ogs sammen med mammas nye type. Og ja, det er selvflelig veldig merkelig. Han er kjempehyggelig, og jeg m si jeg liker han. Men det er fremdeles rart. Ovenfor pappa har jeg dessuten drlig samvittighet. Stakkarsen er jo hpls, og kommer garantert til havne blant verstingene i luksusfellen. Han har ogs funnet seg en dame da. Jeg ble glad nr jeg fikk vite at hun var nrmere hans alder enn min, og virket som en ordentlig dame. Det fortjener han. Pappa er kanskje hpls p mange plan, men han er verdens snilleste likevel. Farmor fr jeg drlig samvittighet bare av tenke p. Har vondt i hele mitt hjerte. Istedet for bry meg om hva samvittigheten forteller at jeg br gjre, s unngr jeg det. Og forblir verdens verste familiemedlem... Jeg synes ogs synd p lillessteren min. Hun har det ikke lett, det vet jeg. Samtidig er det liksom ikke noe jeg kan gjre. Jeg kjenner henne ikke engang. Jeg kjenner ikke familien min. Jeg har ingen familie. Kommer jeg noen gang til f vre en del av en ordentlig familie? Jeg er faktisk veldig misunnelig p kjresten p det omrde jeg, og fr drlig samvittighet av innrmme min sjalusi. Ja, og skyldflelse har jeg forresten for uvirkelig mye. Visste du at jeg fler at det er min feil for at mamma og pappa er skilt? Eller at familien i det hele tatt er splittet? Noen ganger fler jeg ogs at det er min feil at Besten er dd. Jeg er virkelig s hpls.

Forholdet til min kjre blir dog stadig bedre, og det er noe av det jeg er mest takknemlig for her i livet. Det er s deilig fle at jeg stoler p han, p alle mulige mter. Jeg m riktignok innrmme det er ofte jeg kjenner at jeg kommer til kort, og at jeg fler at jeg ikke er god nok - men i summen av det hele fler jeg meg svrt verdsatt. Han har egentlig aldri snakket noe srlig om fremtiden vr sammen, og det har vrt noen av grunnene til min tidligere frykt. Ikke at jeg alltid har turt bringe ting p banen heller, min frykt for bli avvist. Og erfaring... S da har jeg heller gtt kvinnens naturlige (hplse) vei; hinting. Men s har faktisk han ogs av og til "hintet" til fremtiden. Som snakke om hus, og tilog med barn. Han prater som at jeg er en del av livet hans, bde n og i tiden fremover. Og nylig kjpte han en ny bil til meg(!). Det gjr man ikke til en verdils kjreste, uansett hvor snill man er. Jeg er heldig.

Egentlig har jeg svrt mange gode ting i livet. Ting jeg selvflgelig prver fokusere p. Jeg har en fantastisk kjreste, hus og bil. Jeg har jobb jeg trives med (bortsett fra overspisingen), og jeg har studier som jeg klarer meg greit med; jeg blir antagelig ferdig med bacheloren p 2- 2,5 r istedenfor 3. Jeg har dessuten en frisk og sterk kropp. Selv om jeg ikke er flink konomisk, s klarer jeg meg likevel. Og jeg kommer i det minste overens med "familien"? Jeg har ikke s gale fremtidsutsikter heller, ihvertfall ikke i nrmeste fremtid da. Om en mned reiser jeg og to venninner til London (jaa, jeg liker den byen), om tre mneder reiser jeg en mned til Florida, og om et rs tid blir det muligens Australia igjen. P tross av dette er jeg ikke lykkelig. Og det gir meg faktisk drlig samvittighet. Jeg burde liksom vre s mye mer takknemlig, ikke sant? Og etter s lange strebinger, og s mye innsikt i matproblemene og fokus p endring, s burde jeg liksom ha ftt det oversttt? Jeg burde vre frisk og glad. Jeg kan ikke la vre skamme meg over at jeg ikke er kommet lengre i livet, lengre p godvei i flelsene mine.


S ja, jeg skammer meg virkelig. Og jeg skammer meg jammen over at jeg skammer meg ogs!


Nr man ikke styrer tankene

Mine automatiske tanker er ikke spesielt oppbyggende og oppmuntrende. Tvert imot er de umotiverende og destruktive.

Blant annet forteller de meg at jeg er stygg, feit, smellfeit, misformet, klumpete, lat, svak, egoistisk, veridls, drlig ... Er det rart at jeg fler meg misslykket, utilstrekkelig og hpls?

Selv om slike ting ndvendigvis ikke er 100% virkeligheten, s fles det som en fasit likevel. Det er jo det tankene sier nr jeg ikke strider imot. Alle motstridende tanker er jo bare falske, manipulerende og drlige unnskyldninger. Nettopp slike holdninger er det jeg vil ha slutt p. Det gagner meg ikke. Jeg blir ikke noe bedre menneske av det. Tvert imot. Derfor er tankene noe jeg m aktivt inn og styre. Hele tiden. Helt til de kanskje muligens en dag gr av seg selv - som en ny innprentet vane?
Hver dag er en kamp. I mitt eget hode.

S vanskelig g utenom planen

Hodet mitt lager seg forestillinger om hvordan ting skal vre. Jeg planlegger ting slik det skal vre. Hver gang det krummer utenfor dette, skjer det noe galt i meg. Jo mer det blir, jo mer reagerer jeg. Det kan vre n ting, eller mange som baller p seg og til slutt vipper meg av pinnen. Det trenger ikke vre store planer og store skuffelser. Det kan vre ubetydelige ting. Som ikke rekke ferge/buss, som ikke f tid eller krefter til en treningskt, eller ikke rekke/orke g gjennom gjreml som nskelig. Det kan vre andre som forandrer i avtaler, eller det kan vre min egen svakhet som endrer p det som stod i hodet. Ikke minst kan det vre at jeg spiser mer enn planen.

Det at ting ikke gr etter planen, betyr at jeg ikke fr til = jeg er mislykket. Det er ihvertfall det flelsene mine sier. Hele tiden. S ja, man kan gjette seg hvilket mislykket vesen jeg er. Det sier jo seg selv at ting ikke alltid gr etter planen. Og det burde vre en god ting at det ikke alltid gjr det. Man burde vre impulsiv og fleksibel. Men det er ikke jeg. Jeg takler det s skremmende drlig. Det er en av grunne til at jeg ikke klarer vre ordentlig sosial. Jeg er redd. Redd for planen, redd for g utenom den. Redd for mislykkes.

Jeg skulle nske jeg visste mindre

Jeg fler meg p ingen mte utlrt eller noe, men p enkelte omrder fler jeg at livet ville vrt mye enklere om jeg visste mindre.

Jeg vet en del om kosthold, trening og slanking. Selvflgelig er det masse mer jeg skulle visst, og siden jeg utdanner meg innen det, vil mer kunnskap tilkomme etter hvert. Men om jeg hadde visst mindre, hadde jeg nok flt meg mindre mislykket. Jeg klarer trossalt ikke anvende det jeg ser p som "perfekt" (selv om jeg ogs vet at 100 % perfekt, ikke er perfekt likevel, ironisk nok... ) Uansett, jeg fler alltid at jeg gjr feil. Enten spiser jeg for mye fett, for lite fett, for mye karbohydrater, for lite karbohydrater. For mye mat, feil mat, feil ditt og feil datt. Selv om jeg vet at balanse er optimalt, klarer jeg ikke fle at jeg er i balanse. Jeg er jo ikke det. Jeg skulle lilsom nske jeg flte meg som verdens suneste nr jeg spiste knekkebrd eller atkins/nutrilett-bar. Jeg fler liksom ingen verdens alternativ er sunne nok. Selv frukt og havregryn bringer frem usikkerhet i meg. Nr det kommer til trening, fler jeg at jeg alltid kan gjre det bedre; enten om det er intensiteten underveis eller hyppighet. Selv om jeg ogs er fullt klar over viktigheten av hvile. Den gode flelsen er s kortvarig, og hele tiden fler jeg at jeg burde ha klart bedre eller mer.

Ogs om mennesker er det et par ting jeg skulle nske jeg visste mindre om. En viss kjreste for eksempel.... Enkelte ting stikker s dypt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjre av meg. Hvordan slette visse type hukommelse, det lurer jeg p! Samtidig skulle jeg nske jeg visste mer? S jeg slapp gruble, drmme og spekulere. Men jeg er fryktelig drlig p snne ting. Jeg tr sjeldent ta opp sre temaer, for jeg ender stort sett med bli nettopp dypt sret. Det er bare urelevant ta opp noe som gjaldt for 4-5 r siden ogs, ikke sant? Men likevel klarer jeg ikke glemme.... Hvordan skal jeg klare slutte bli hjemskt? Det er ikke bare mitt eget forhold jeg grubler p heller. Ogs familire forhold pvirker meg.... Til og med kommer det flelser om at det er min feil at vi ikke er en familie lenger. Er det virkelig det?

Religion skulle jeg nske jeg visste mindre om. Jeg skulle nske jeg ikke klarte se sannheten. S kunne jeg heller levd lykkelig i uviten om hvorfor vi er til, hva som skjer nr vi dr, og hva menneskenes fremtid er. Men jeg vet det. Jeg vet ihvertfall mer enn jeg nsker nr jeg ikke klarer leve opp til det. Bare n av mange grunner til at jeg fler meg bokstavelig talt hpls.

P gjentatte omrder fler jeg at det er ting som jeg burde gjort annerledes og bedre. Jo mer jeg lrer om ulike ting, jo mer ser jeg hva jeg gjr feil. Det burde vel teoretisk sett motivert meg til gjre det riktige, men i praksis fr det meg til fle meg direkte mislykket og fl.

Rosa perioder

Det gr i perioder. Livet. P en mte kan jeg forutse det. P en annen mte ikke.

Jeg er motivert. Positiv. Produktiv. Jeg sttter meg selv, forsvarer, bygger opp, utfordrer. I tillegg til planlegge, dele og se fremover. Hvor lenge disse periodene varer? Noen dager. Flere dager. Mange dager. Eller noen timer.

De drlige periodene kan komme gradvis. De kan ogs komme plutselig. Noen ganger klarer jeg p et vis snu i tide og hente meg inn. Andre ganger faller jeg helt til bunn. Som et anker som aldri kan motst tyngdekraft, selv med aldri s mye viljestyrke.

For jeg er vel ikke svak, er jeg vel? Eller kanskje det er nettopp det jeg er? Alle andre takler jo livet s mye bedre. Alle andre fr til. Nei, ikke alle er verdensmestre. Men alle er liksom verdifull og nyttefull likevel. Ja, bortsett fra meg da.

I de verste stunder er det virkelig nyttels med positiv overbevisning. Hvem prver vi lure? Selv den personen som kjenner meg best i hele verden vet bedre enn som s. Jeg er mislykket. Jeg forblir mislykket. Men jeg er ikke blind. Desverrre. Jeg skjnner faktisk ikke hvorfor det er s vanskelig akseptere. Jo, kanskje. Men hvorfor s vondt? Hvorfor kan ikke noen bare ta bort smerten i det minste?

Jeg kan vel egentlig ikke overse hvor store problemer jeg faktisk har. Hvor store begrensninger jeg har skapt for meg selv.... Elefanten i rommet kan ikke bli mer rosa.

Jeg har ikke helt hplst liv

Bare nesten. Jeg m jo overbevise meg selv om at jeg er godt nok, ikke sant? Selv om flelsene skriker hvor hpls jeg er. Nr jeg fler for mye. Nr jeg spiser for mye. Et kapittel som tar for mye plass av meg. Jeg vil ikke det. Jeg vil faktisk ha plass til andre ting enn mat og frustrasjon.

Men vet du hva? Uansett hvor hpls og fl jeg er, s kan det ikke vre s uutholdelig. Jeg bor trossalt hos kjresten n. Han har ikke hevet meg p dr enda ihvertfall... Jeg tr nesten psta han ikke synes det er s ille. Faktisk s lager jeg middag til han s og si hver dag. En selvflge sier du? Nei, ikke i det hele tatt. Det krever planlegging. Det krever passe sult fra min side ogs (alts ingen overspising fr p dagen). ja, du kan tro jeg beundrer husmdre. Veldig. Jeg er ikke noe konemateriale, ingen tvil om det. Lat rotekopp av en gris som jeg er. Men jeg prver. Litt?

Dessverre er jeg nok enda mer asosial enn fr da. Som om det er mulig? Jeg gjr ikke altfor mye for endre p det heller. Det er trossalt mye tryggere vre ensom uten forventinger til. Men det er fremdeles ensomt, og noe innsats burde jeg gjre for forandre situasjonen. Orker ikke? Gidder ikke? Fortjener ikke? Med en slik tankgegang (som jeg ja, skammer meg over) har jeg heller flyttet inn i joggebukse. For godt. S godt at jeg har slitt hull i ynglignsbuksen og mtte kjpe ny. S bortsett fra kjresten, er det nok fergemannskapet de menneskene jeg ser mest til... Ingen klassekamerater nr man er nettstudent vet du. Siden jeg ogs jobber mindre blir det mindre fra den fronten. Men s jobber jeg jo litt hos mamma. Som prvekanin og fotograf i ene firma, og fotograf og brehjelp i det andre. Bring av mbler er ikke til anbefale nr man har gangsepere... Litt penger, litt mestringsflelse, litt menneskelig kontakt. Litt.

Ja, ogs tviholder jeg p treningsavtaler med en venninne da. Fremdeles vil hun det, selv om hun etterhvert tr trene alene, og dessuten har ftt kjresten sin medlem. S jeg blir ikke overrasket den dag det stopper... Selv om det da krever mer tid og planlegging fra min side, holder jeg alltid treningsavtaler og prver f til lsninger. N har jeg faktisk ogs tatt intiativ til avtale utenom trening! Jeg er virkelig altfor drlig til det. Tenk at det skal vre s vanskelig? Jeg tror jeg skal vre glad for at kjresten er annereledes. Det hender jo at jeg henger meg p nr han vil vre sosial. En gang i blant er vi kanskje med andre vennepar. Vi hadde jo fast turavtale med et par for eksempel. Det holdt vel noen ganger. Meg og kjresten har videreholdt den tradisjonen. Med minst n tur i uken i 2-3 mneder n. Vi har utrolig godt av det. Alle har godt av naturen!

Og har jeg fortalt at jeg og kjresten er begynt p dansekurs? Det er jo litt spennende.
Og enda mer spennende er det at jeg skal til Florida til vren! Sannsynligvis alene. For ta et intenstivkurs som personlig trener. Jepp, inni mine egne studier. Har bestemt meg for ikke henge etter likevel. Egentlig hadde jeg jo tenkt ta meg selv igjen ogs, men vi fr se med det. M ikke overvurdere meg selv helt heller. Men jeg gleder meg. Det finnes alts ting som skjer i livet, og jeg har noe se frem til.Noen omrder har jeg utfordre meg selv p - for uten om det overspise. Jeg m bare bli mer sosial. F mer venner. Jeg tror jeg trenger det. Jeg vet jo knapt hvordan jeg skal snakke med folk lenger. Som sagt; mye tryggere vre ensom.

Forresten har jeg ikke hatt de strste overspisingene n siden jeg har jobbet mindre. Forhpentligvis kan det hjelpe meg inn i en god sirkel. Det er det jeg hper p. Men sannheten er at jeg fremdeles sliter. Sliter med fle nr det er nok. Sliter med ikke f drlig samvittighet. Sliter med tankene. Sliter med kroppen. Sliter med meg. Det er s ekstremt mye jeg ville gjort annereldes. Hele tiden er det ting jeg burde og ting jeg ikke burde. Stadig vekk tar jeg meg selv i hakke p meg selv, enten det angr mat, kropp, skole eller andre ting. Aksept er tydeligvis synonymt med umulig i mitt liv. Likevel prver jeg, bde akseptere, og vre positiv. Jeg lever jo enda? Jeg er jo ikke s deprimert? Jeg er ikke s mislykket heller? Selv om jeg er bde asosial, lat, grisk i matveien, svak, kjedelig og verdens mest ufornuftige pengeforbuk?

Nr skal maten slutte definere meg?

Jeg er avhengig av maten, det er det ikke noen tvil om. Ikke bare for fysisk overlevelse, men jeg er besatt av den fysisk ogs. Jeg vet jo det. Sunnhet og overspising. To ytterpunkter.
Jeg fler meg som et mye bedre menneske nr jeg spiser sunt og moderat. Relativt. Jeg er da mer motivert, glad og gir av meg selv bde sosialt og i arbeidsinnsats. Motsatt fler jeg meg som verdens ekleste nr jeg spiser usunt eller for mye. Nr jeg fler jeg ikke har fortjent det. Selv om jeg kanskje ikke ser det selv engang, og gjr alt for "tenke riktig". Men den fravrende motivasjonen og depresjonstendensene avslrer meg. Avslrer hvor mye mat styrer og definerer meg som menneske.

Ja, jeg ser det, ser hvor avhengig jeg er av maten. Men hvordan i huleste skal jeg klare kvitte meg med den avhengigheten? Hvordan skal jeg klare skille flesene bort fra det som jeg putter i munnen? Hvordan skal jeg kunne legge bort frykten?
Jeg er hjelpels. For alltid?

Livet fortsetter

Det er liksom ikke s mye bidra med her p bloggen. Det er s likt, ikke sant? Tankene jeg tenker, har jeg som oftest tenkt fr. Flelsene jeg fler, har jeg flt fr. Jeg kjemper fremdeles om f det bedre med meg selv. Jeg kjemper fortsatt mot maten og mot meg selv, samitdig som jeg prver finne den riktige siden, den riktige veien. Likevel fortsetter jeg i gamle dumme vaner.

Akkurat n gr maten ok. Men nylig hadde jeg en uke i strekk med overspising! S jeg er egentlig ikke et skritt videre fra overspisingsproblematikk.

Vekten er ndd forbi et punkt jeg aldri i mitt liv forestilte meg at jeg ville n! Med mindre jeg skulle bli gravid med trillinger kanskje.. Jeg takler det overraskende greit. Eller ikke. Sukk. Jaja, er ikke mindre verdifull sier vi.

Deprimert? Noen ganger lurer jeg p det. Andre ganger vet jeg at jeg ikke er det i det hele tatt. Bare litt trist, nedtrykt og sliten i ny og ne. Ikke andre enn meg selv skylde p. (Nei fy, feil tankegang!)

Og s skjer det ting p andre fronter. Som at jeg flytter inn til kjresten(!), og at jeg m halvere arbeidstimene pga lnekassen, og sikler mer og mer etter et r/periode i Australia.

Jeg prver enda lre meg trikset for leve.

Interessant

Hvorfor ikke bare bli i evig runddans?

Det sies at man m prve noe annet om man vil forvente et annet resultat. Det fles som jeg har prvd mye. Antagelig har jeg ikke prvd nok. For stadig kommer jeg til vante tankespor, feil og flelser.

Ingenting gjr meg lykkelig, men fr det gr et lys opp for meg, kommer jeg visst til fortsette i denne sirkelen. Dessverre. Jeg "slanker" meg, spise sunt, lite og trener, en annen dag spiser jeg normalt, og s overspiser jeg og kompenserer... Mislykket fler jeg meg uansett. Ekkel er jeg uansett. Neida, jeg er en vakker bolle, er jeg.

Ufrivillig har jeg dyttet meg selv ned, hatet meg og drevet med slanking/straffing i matsammenheng. Jeg har ogs prvd heller muntre meg opp, akseptere kropp og spise som jeg vil. Sistnevnte virker bedre ikke sant? Vel, selvflelsen er ikke bedre egentlig. Kan jeg pst verre? I bakhodet fler jeg fremdeles meg ekkel av visse typer mat, og enda eklere nr jeg overspiser. Og selv om jeg prver gi meg lov, overspisee jeg ikke mindre. Bare mer utenom, noe som selvflgelig resulterer i en voksende kropp. Enda eklere. Jeg klarer virkelig ikke akseptere denne bollen av en kropp. Selvflelsen generelt er MYE verre nr jeg ikke kompenserer for overspising. Istedet for ligge p vedlikehold gr jeg opp i vekt. Selv om det ogs er ddens lite motiverende slanke seg uten resultater..... Ikke er det sunt heller. Men hvor mye sunnere er det spise mye + for mye, g opp i vekt og ha det enda verre med meg selv?

Det er vel alltid overspisingen som er det deleggende leddet som gjr at alle andre ting ogs blir problem. Som da ikke hadde vrt problem, hadde det ikke vrt for nettopp overspising. Men finnes det noe hp for at det vil forlate meg? Nei. S da m jeg faktisk kompensere for ikke bli sykelig overvektig. Slitsomt ja, men hvor slitsom ville det ikke vrt med fedmerelaterte sykdommer? For ikke snakke om selvflelsen nr vekten str i veien for ting det ikke burde ha sammenheng med. N er jeg i det minste fysisk frisk. Og det er kanskje det friskeste jeg fr lov vre. Det er ihvertfall n friskhet jeg vil opprettholde.

Man skulle tro livet ikke handlet om annet enn mat og kropp. Ofte fles det snn. Mat+kropp styrer nemlig altfor mye av mine tanker og flelser. Og alt annet fr p et eller annet tidspunkt tilknytning til det. Alle flelser. Alle tanker. Alt er en eneste stor ball. Akkurat som meg.

Tenke seg til mislykkes?

Er det bare jeg som fler at jeg har allerede mislykkes nr jeg tenker tanken? Enten om det er spise noe galt, overspise, droppe trening eller et eller annet fornuftig man har satt seg som ml. Kanskje vurderer man avlyse en avtale, skulke skolen eller til og med vre hjemme fra jobb. Allerede nr tanken p vurdere har satt sin fot innenfor hjernen, da strmmer mislykketheten ut i hele kroppen. Ihvertfall for min del. Det burde jo vre en motivajson til snu tankegangen, til vise selvdispiplin, nr man faktisk klarer observere sine skitne tanker fr de slr ut i handling. Men fordi flelsene kom i forkant, kan man likegjerne sette tankene til verks, ikke sant? Hvorfor minne seg p at det istedet kunne vrt en enorm mestringsflelse og rus av glede istedet? Det er for uvirkelig i det yeblikk. Og selv om det er ulogisk i ettertid, er det faktisk det mest logiske i yeblikket. Det mislykke alts. Nr man fler seg mislykket, m man nesten ogs gjr seg fortjent til slike flelser. Jeg liker ikke den ufornfutige fornuften min. Jeg liker ikke svakheten. Og aller minst liker jeg flelsene mine. Joda, flelsene av glede, mestring, tilfredshet og alle de andre gode flelsene er ubeskrivelig godt. Men hvor ofte fr jeg muligheten til kjenne p det? Altfor sjeldent. Og det er bare meg selv og mine tanker som str i veien. Det er mine egne tanker som har ftt frem alle de vonde flelsene. Det er tankene mine som har formet meg og bestemt at jeg er et mislykket vesen. N m jeg finne motivasjon og styrke til kunne ta opp kampen med tankene. Igjen. Og igjen og igjen antagelig.

Redd

Altfor ofte brer jeg p frykt. Ikke fordi jeg er s spesielt redd og engstelig av meg. Det er nemlig de undvendige ting som skremmer meg mest. Jeg blir for eksempel redd for det sosiale; ikke fordi jeg har menneskefrykt, men fordi jeg er redd for maten som blir servert - og ikke minst min egen kontroll. Ja, jeg er redd for matvarer, og jeg er redd for miste kontrollen. Jeg er redd for overspising. Men det er ikke fordi maten i seg selv er skremmende, eller den oppblste magen, eller det lagrende fettet (eller?).... Det er flelsene. Flelsene som kommer etter ha spist en viss matvare. En matvare som ikke gjr meg noe godt, som jeg ikke fortjener. Eller en mengde. De vonde destruktive flelsene etter overspising: frst og fremst skammen og mislykken. Jeg er redd for overspise p jobb, med folk, fr en avtale, med kjresten, og bare alene. Jeg er redd for flelsene som overvelder meg ogs uten mat, uten grunn - spesielt med mennesker. Jeg er redd for meg selv.

Nr det kommer til flelser er jeg rett og slett den strste pysen. Jeg frykter mine egne vonde flelser som kommer uforutsett, som delegger meg innenfra, som stikker og som bryter meg ned. Flelsene som aldri forlater meg, men som forfulger meg som sulte ulver. Hadde det bare vrt fine gode flelser? Men nei, det er flelser som er vanskelig forst og enda vanskeligere beherske. Det er flelser som gjr vondt. Flelsene hindrer meg i fungere som menneske. Nr de ikke er der og regjerer p sitt verste, er det nettopp frykten for dem som delegger. Frykten for bryte sammen, frykten for ha det vondt, frykten for fle.

Det er ingen grunn for hate meg

Det er frst og fremst kroppen jeg sikter til. Det er nemlig den som tar mye av hatet. Til tross for at det ofte kan vre andre grunner som bringer det frem. Kroppen er rett og slett min skyldebukk. Jeg klarer ikke slutte hate den. Jeg er for godt vant til det. Ofte kjenner jeg alts p hatet til den, selv om det egentlig kan vre helt andre ting som frustrerer meg... Og det er dumt at det skal vre slik. Det bringer med mye smerte. Undvendig smerte.

Jeg s gjennom gamle bilder her forleden. Bde kroppsbilder, og vanlige bilder. Jeg s p bilder jeg tidligere synes var forferdelig; jeg s s feit ut. N nr jeg er strre enn den gang, ser jeg annereledes p det. Hvordan kunne jeg hatet den kroppen? Det er denne som fortjener det. P en annen side er det ikke s store forandringer de siste rene heller. Jeg har spist mye mer kalorier i overskudd enn det kroppen har lagret (selv om den ogs har lagret rikelig). Forskjellgen er likevel ikke s stor. S jeg har ikke s mye mer grunn for hate den n, enn fr. Selv om jeg ser det, klarer jeg ikke fle det. Jeg fler meg likevel som en gigantisk flodhest. Jeg fler meg faktisk som en ekstremt overvektig, og jeg brer p mange av de samme flelsene og skjemmelsene som en som er 50-100 kg overvektig. Og jeg er ikke engang helsefarlig overvektig. Bare noen kilo ekstra. Bare litt lubben. Men jeg kan jo vre bde sexy og verdifull selv om vel?

Nr skal jeg legge fra meg hatet? Jeg prver jo, gjr jeg ikke? Det finnes jo faktisk tider hvor hatet ikke er fullt like dominerende, og gjett om jeg nyter det. Jeg kan fle antydning til aksept, og da jobber jeg s klart enda mer i den retningen. Men overspisingen klarer jeg ikke legge fra meg, og den fr meg til snuble, og til g flere skritt tilbake enn frem. Jo mer jeg overspiser, jo mer hater jeg kroppen min. Jo mer hater jeg meg selv. Jo mindre klarer jeg yte. Jo mindre klarer jeg jobbe meg fremover. Jeg fler ikke at det er riktig at overspisingen skal delegge forholdet til kroppen s mye som det gjr. Det degger nok av ting fra fr...

Jeg har lyst, men

Jeg har lyst slappe av. Jeg har lyst nyte livet og alt det har by p. Jeg har lyst smile og le. Jeg har lyst akseptere og godta. Jeg har lyst til bde vre stolt av meg selv, og kunne gi av meg selv. Jeg har lyst leve. Men det er s... vanskelig? Ja. S veldig veldig vanskelig. Og det er ikke andre enn meg selv som er i veien.

For tiden klarer heller jeg ikke fokusere og konsentrere meg. Det gr utover bde jobb og skole, spesielt sistnevnte. I tillegg fler jeg meg asosial til tross for menneskelig selskap. Jeg er rett og slett helt fjern. Det er som om det bor mange motstridende nsker i meg, og stadig vekk fr jeg kjenne p vaklingen og usikkerheten. Hva er vitsen? Hvorfor "stresser" jeg snn? Og nr jeg ikke "stresser", s urorer dt meg.

Siden jeg er s lei av opphengelsen i kosthold, trening og press, gjr jeg s mye som mulig for motst trangen til nske forandre kroppen, til hate den, til endre den. Til tross for det, har jeg ikke det spesielt bra med meg selv. Det er kanskje ikke fullt s vanskelig slutte slanke seg, slutte spise og trene utelukkende for kroppens utseende. Det er ikke fullt s vanskelig i handling. Det som er vanskelig er endre tankene. For uansett hvor mye jeg prver slappe av, har jeg fremdeles det indre nsket om endre kroppen. Jeg har fremdeles en indre "fornuft" som sier at alt blir mye bedre nr kroppen blir mindre. At jeg vil f det bedre med meg selv. At jeg da vil kunne elske meg selv og kunne nyte livet i strre grad. Siden disse nskene ligger der, dypt og inngrodd, fles det helt forferdelig nr jeg handler motsatt. Jeg fler meg konstant ekkel. Nei, det er forresten ikke helt sant. Jeg har gode dager ogs. Mange dager faktisk, hvor jeg ikke har kjent p kroppshatet, men mye nrmere aksepten. Men er det fordi jeg klarer slappe av og ha det bra? Eller det kanskje fordi jeg faktisk knytter det til et automatisk sunt kosthold, en god treningskt og motivasjon? Jeg spiser jo fremdeles relativt sunt. Fremdeles prver jeg spise moderat (men nok). Jeg forteller meg selv at det er for ikke overspise, men hvordan kan jeg vre sikker p at det ikke er mine underliggende nsker som egentlig driver meg? Nei, jeg vet ikke. Kanskje jeg ikke vil vite. Men selv om jeg aldri s mye gjr et forsk: jeg klarer ikke overse ekkelheten og skammen over meg selv. Jeg klarer ikke legge kroppshatet bort. Jeg er feit, snn er det bare. Jeg vil ikke vre det. Selv om ikke en tynn kropp kan gjre en lykkelig, ser jeg for meg at det ikke gr an vre mindre ulykkelig med kroppen. Bortsett fra enda strre da. Som den i retning gr hver dag. Legger jeg p meg like mye til, som jeg har gjort det siste halvret/ret, kan jeg herved defineres overvektig. Neineineinei. Det kriges inni meg. Jeg har lyst endre kroppen, s enkelt er det. Men jeg vil ikke gjennom alle prosessene det kreves. Mat, mat, mat, mat. Kropp, kropp, kropp, kropp. Prvelser. Feiling i hytt og pine. Mislykkehet. Kompensering. Overspising. Frustrasjon. Trer. Men klr som ikke passer da? Og speilbildet? Og selvtilliten? Uansett hvilke vei jeg ser, blir jeg mtt med frustrasjon, svakhet og mislykkethet.

Dagen derp er alltid verst

Flelsene igr var ingenting. Ikke sammenlignet med idag. Som vanlig vknet jeg umotivert og sulten. Jeg hadde egentlig ikke lyst st opp. Jeg gruet meg til starte dagen, og gruet meg til komme igjennom den. Jeg visste hvor ille det ville bli. Og likevel gjorde jeg ikke noe for motarbeide det? Jeg orket ikke. Jeg orket ingenting, ikke en enste bitteliten ting. S heller ingenting er gjort. Ikke en eneste liten tur, ikke en eneste lekse, ikke en eneste klesvask, ikke en eneste rydding. Ikke engang dusje! Bare spise og synes synd p meg selv. Ja, faktisk; spise og spise mer og mer. I tillegg til lese blogger, se p perfekte ansikt og enda mer perfekte kropper. Sammenligne meg med det uoppnelige og gjre skyldflelsen enda mer tydelig. Til og med innp brudesider havnet jeg, for sikle enda mer etter det som aldri vil n meg. Alt sammen for bringe frem selvhatet slik at jeg kan ha det enda verre. Det er den rlige sannheten. Pinlig, ikke sant? Jeg gjr stikk motsatt av det jeg burde. Jeg kommer ikke med oppbyggende tanker. Jeg prver ikke engang se p det som er positivt. Istedet hakker jeg ned p meg selv, og nrmest tvinger meg inn i en atter slankeprosjekt, fordi det er det eneste jeg fortjener. S n skal liksom n overspising bringe meg tilbake til 0 eller enda mindre? Det er s ironisk som det gr an. Eller er det egentlig det? Det er ikke trene jeg leter frem da? Trene som trenger komme ut? Tv. Det er rett og sletthelt ufornuftig. Undvendig. Det er ihvertfall slik det er. Jeg kommer ihvertfall aldri videre, uansett hvor mye jeg prver, later som, eller dekker over. Jeg er og forblir hpls. Ja, selvflgelig blir jeg flau over dette. Det gir meg lyst til rmme; fra meg selv.

S det var snn det fltes

Jeg har ikke overspist p lenge. Inntil igr. Nei, jo, tendenser og det jeg egetlig har regnet med som "overspising" har det vrt et par f ganger de siste ukene. Men n skjnner jeg hvor lenge siden det i virkeligheten er. Og det er jo en bra ting?

Vel. Igr trodde jeg det var sulten, men skjnte at det var det ubegrunnete suget som styrte viljen min. Jeg spiste litt og litt mens jeg manipulerte meg til tro at det var greit, at jeg til og med fortjente det. Og det samtidig som jeg leter etter noe putte i munnen - noe jeg hadde "nektet" meg. Noe nei-mat. Noe av alt. Jeg skjnte det jo, sakte og sikkert. Jeg kjente de vonde flelsene komme tydeligere frem. Jeg flte tidlig flelsen av feile, av mislykkes, av svakhet, av ikke f til... De flelsene fikk meg til fortsette. Av vane? Av prinsipp? Av sug? Nr det virkelig gikk opp for meg hva jeg hadde gjort, var det akkurat som om jeg ble enda mer sulten. For skyve over det vonde s godt det lar seg gjre, spiser man mer. Snn er det bare. Nr man frst har startet, s kan man like gjerne fortsette. Snn er det uansett. Alltid.

Det er dumt. Det er alltid dumt overspise. Men det er bra at det er sjeldnere, og at det er strre kontrast til resten av livet. Om det bare s er for en periode, s er det bra. Jeg er veldig takknemlig for det. Det har vrt s deilig kunne kjenne seg noe glad og tilfreds - selv om kroppen er akkurat den samme. Og ikke minst kjenne p motivasjonen. Ikke til slanke seg, men til leve. Jeg har til og med snust litt p flelsen av aksept til meg selv, mitt liv og min kropp. Jeg har ogs tatt noe avstand fra det voldsomme kroppspresset som herjerer, og hysteriet rundt det. Jeg har tatt s mye avstand som jeg klarer fra sammenligne meg med andre og ikke minst til misunne andre. Jeg flte vel ogs jeg hadde klart komme meg over den verste kneiken ved det tillate det meste av mat uten henge meg opp i makro... Jeg sier ikke at alt det slitsomme har vrt ikke-eksisterende, for det er ikke sant. Men jeg flte meg p s riktig vei. Jeg var liksom s borte fra overspisingen og det evige kroppspresset (fra meg selv). Jeg m innrmme hvor mye jeg nt det! Til tross for alt, s inntok overspisingen meg nok en gang. Jeg fikk slengt i fleisen hvor lite jeg fortjener spise "normalt", i normale mengder, i normale former. Ja, hvorfor skulle jeg plutselig bli sterk og flink? Nei, det er klart det er for godt til vre sant. Det visste jeg dypt i underbevisstheten. Det var bare s deilig late som det var borte.

Livet n

Nei, jeg har ikke vrt s aktiv her fortiden. Det er vel ogs litt godt. Jeg prver begrense alt som har med blogg og gjre; da srlig lesedelen. Jeg er lei. Fra min side er det heller ikke spesielt mye bidra med. Ting er liksom det samme. Bde motivasjon og maten gr i daler, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg engang. Jeg prver like iherdig skille av maten og flelsene. Selv om jeg stadig fler jeg "m", orker jeg ikke begrense matmengde og type. Jeg orker ikke overfokuseringen. Det ligger der jo litt automatisk, hvordan kan man legge av seg en s inngrodd vane - men jeg forsker jobbe mot det. Selv om det ikke akkurat gjr kroppen min mindre, bedre, friskere, s spiser jeg. Masse. Men heldigvis mindre av direkte overspising. Og det liker jeg. Til tross for det er ikke motivasjonen og lysten noe hoppe i taket av. Det kan kanskje ogs ha sammenheng med bde kraftig forkjlelse og eksamenshode. S da deler jeg litt av overfokuset p mat, med mer fokus p lekser, mer fokus p mennesker, og mer fokus p naturen. Samt prver jeg nyte maten p bekostning av dets innhold og kaloier. Det er lov prve....


Det er vakkert der kjresten bor


Det er vakkert ha noen dele det med


Det er rette tid for smoothie/sorbet


En av mine favoritter for tiden: speltlompe med philadelphia og spekeskinke


Og sjokoladeplegg er aldri feil. Ikke smaksmssig ihvertfal.


Noe var ihvertfall forberedt til hjemmeeksamen


Enda en favoritt for tiden. Skumkake med perfekt sjokoladeglasur. Ja, fremdeles sunnifisert.


Og fruktsalat med vaniljesaus. Faktisk ble det kilovis med frukt.


Har faktisk gtt tur hver sndag i en mned n. Meningen er fortsette trenden

avbryte overspising

Det er vanskelig. Enda vanskeligere enn ikke begynne overspise i det hele tatt. Nr man frst har skuffet seg selv, krysset den linjen, da slr alt-eller-ingenting-instinktet inn. Fornuften er ikke ense. Ja, har du mislykket, har du mislykket. Flelsene klarer ikke skille litt mislykket eller veldig mislykket. S da kan man like godt sl seg helt ut da? Etterpklokskapen vet bedre enn som s, men hva hjelper vel det nr den ikke er der og kan si ifra? Nei, der ser du.

Selv om det krever s mye mer stoppe en overspising enn ikke begynne en, er ikke mestringsflelsen sammenlignbar. Man har jo trossalt trdd over grensen mot mislykketheten. Siden det ikke spiller noen rolle hvor langt over, henger man seg opp i nettopp det, fremfor klappe seg p skulderen og fokusere p at jo, man har faktisk bde ftt til og vist massevis av styrke. Man er ikke mislykket eller verdils. Ikke i teorien. Jeg skjnner ikke hvorfor ikke flelsene kan spille mer p lag med fornuften? Jeg skjnner ikke hvorfor det m vre s vanskelig? Hvorfor skal de dumme flelsene - som vre ekkel, svak, mislykket og enda mer ekkel - dominere s mye mer enn ndvendig? S mye mer enn forjent?

Jeg har bde ene og andre teorier om hva som fikk meg til bde begynne og stoppe denne gangen. Men flelsene av ha overspist dominerer veldig. Ekkelheten. Mislykketheten. Jeg har hatt en lengre god periode p mange mter. Spesielt rettet mot motivasjon og overspising (nesten to uker uten!). Jeg har prvd gjre meg opptatt med alt mulig av ting og ikke minst skyve bort at jeg i det hele tatt har et problem, samtidig som jeg prver sikte mot normalen av mat, mengde, og tanker. Jeg prver rette meg etter fornuften. Jeg prver rette meg etter det positive, og fokusere p det. Hvor enn vanskelig det skulle vre. Det prve gjr det uansett bedre enn tillatte de nedbrytende tankene, flelsene og spisevanene ta enda strre plass. Men... S spiste jeg meg tilbake til virkeligheten. Men bare litt. Jeg burde kjenne p mestrinsflelse og styrke, men det gjr jeg ikke. Dette er ikke med p motivere meg til avbryte en fremtidig overspising. Hvorfor fles det ikke bedre enn det gjr?

Les mer i arkivet November 2015 September 2015 Januar 2015
faddist

faddist

23, Bergen

N HAR JEG PASSORD P BLOGGEN! Vil du ha tilgang? Det skal du kunne f, men da m du sende melding eller kontakte meg p gammel_agurk@hotmail.com :) Jeg er en pike med stor interesse for sunn og god mat, for trening og sunn livsstil. Men denne piken har ogs litt trbbel i livet, som depresjon og overspising. Jeg gr riktig vei, men bloggen blir et sted for f ut frustrasjon. Selv om jeg kan virke ekstremt negativ til tider, er jeg egentlig ikke en spesielt pessimistisk person. Jeg har mye positivt i livet ogs. Bloggen blir nok mest gjennomsyret av mat og trening - p godt og vondt

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits